Jeg er egentlig på tur sørover, men natten har satt en stopper for reisen. Aldri før har jeg hatt så store problemer med å få haik som nå. To timer tok det før første bil plukket meg opp. En vakker men kald opplevelse i 15 minus og strålende nordlys. Jeg lar hode synke sakte tilbake i soveposen, det er ennå mørkt ute og tiden er ikke inne for å bevege seg videre.
Ski og skred
Jeg har vært i Alta på et møte, men er nå på vei til Skjervøy på ski og skred workshop. Jeg er allerede forsinket med en dag, og siden jeg er i Nord-Norge og attpåtil i Finnmark, så er kollektivtilbudet intet eksisterende. Leiebil er et alternativ, haiking er et annet. Det ble det siste.
Etter en lang natt ankommer jeg endelig Skjervøy utpå morgningen. Skjervøy - for et øyrike. Den lille kommunen i Nord-Troms består bare av øyer, øyer med alpine fjell. Skjervøy selv er en sjarmerende liten fiskelandsby med 2500 innbyggere. Her ligger fiskebåtene tett, og måsene flyger lavt.
Men det er jo fjellene vi er kommet for. Siden 2002 har det blitt arrangert Ski og skred workshop her i regi av Alta folkehøyskole. Øyene er på mange måter ideelle for toppturer, og byr på både slake og spisse tinder. Som et lite Lyngen, bare uten alle andre turister.
Når alt klaffer
Marius og Maria er framfor meg og går med raske tak, det er lenge siden jeg har hatt et slikt tempo, og innser i det stille at tempoet må ned om jeg skal overleve turen. Det er friskt, men solen varmer. Vi er på Kågen, naboøya til Skjervøy. Helgen er snart over, og vi er på helgas siste topptur.
Værmeldingen er egentlig langt fra positiv, og melder i utgangspunktet overskyet. Nord-Troms har opplevd sin største snøtørke på mange år, og vi beveger oss inn i lo. Vi er usikre om vi blir å ha forhold til å nå Store Kågtind, det 1230 meters høye målet vårt. Store Kågtind er øyens høyeste fjell, og fremstår med sin alpine fremtoning som en gigant der vi nærmer oss.
Både vær og føre viser seg overraskende nok å være alt annet enn forventet, og vi er alle glade for at vi tok sjansen. Likevel, jo nærmere toppen vi kommer, jo hardere blir føret og jo tettere blir været. Vi når likevel opp, og rekker akkurat utsikten mot Arnøya, et annet av Skjervøys turparadiser.
Den strålende utsikten vi på oppturen hadde mot Nord- Lyngen skarpe tinder er dessverre borte, men det tåkelagte øyriket under oss, akkurat der hvor solen bryter, viser likevel hvor magisk det kan være i nord. At vi cruiser ned på fløyelsmyk, lett vindpakket «pudder», gjør det hele til en solid höydare.
Skjervøy, vi sees igjen!
