– Etter en uke i Adamants med full-on weather og ganske tricky conditions, fløy vi tilbake til Golden med en First descent i bagasjen! sier Stålnacke til Fri Flyt.
Stålnacke gjorde linja sammen med Tom Grant og Christina Lusti. Renna det er snakk om er en 450 meter lang nordvestvendt renne og går mellom Blackfriar Peaks i Adamants-delen av Sekirk-fjellene i British Columbia. Renna var etablert som klatrelinje på bratt snø og is og går rett til høyre for midten av dette bildet:
Stålnacke er født i Sverige, og har bodd mange år i norge. Nå utdanner hun seg til UIAGM-guide i Norge og bor i Chamonix.
– Couloiren var en av våre ønskelinjer når vi planla reisen. Den respektingivende N siden med den tydelige couloiren mellom toppene hadde aldri tidligere blitt kjørt på ski. Vi krysset fingrene for at vi ville få muligheten å prøve oss. Det var en ambisiøs prosjekt. Først var vi nøtt til å finne en sikker vei inn til området – veien gikk over et bratt pass der vi fikk klatre og legge igjen et tau til returen, forteller Stålnacke.
I klatreføreren er ruta beskrevet som 50 grader bratt med ett punkt med is på opp til 60 grader.
– Cruxet var en 40m taulengde med slak is/hard snø. Vi soloerte den med tunga rett i munnen. Vi vurderte: Ville vi kunne kjøre ned cleant? Kanskje som første person? sier Stålnacke.
Det var et godt snøår i området.
– Vi toppet ut linjen etter noen timer klatring. En hengende skavel truet oss, så vi var rakse med ski på. Christina droppet in først. Med sine racing skills og tidligere vane med is klarte hun å komme seg gjennom cruxen uten rapell. Imponerende! Jeg droppet in etterpå. Det var bratt. Fullt fokus. Linjer som denne må du bruke alle tricks og ski skills du har. Du må ha viljen å legge svingen og nyte av stunden, samidig som du holder overkroppen rett ned 50+ grader hvit stripe. Det var ikke nok snø igjen i iscruxen når jeg og Tom kom etter Christina. Vi gjorde en 20m rappell over isen, forteller Stålnacke.
Etter cruxet kom det nye utfordringer.
–Været endres rask i Adamants. Vi mistet sikten og fikk vente en halvtime. Vinden trappet opp men vi kunde kjøre videre. I bunn av rennen åpner den seg til 40-45 grader. Det var pudderfest – se opp for sluffen og legge på fart. Underbart!
En liten feiring ble det og.
–Kveldsolen kom in på breen i det vi klatret ut over passet og droppet in tilbake mot campen. Vi firet med en øl og italiensk pølse. Jeg tror det ble noen shots med rom også.
