Fredag morgen tok vi flyet fra Gardermoen til Barcelona for årets høydepunkt innen frikjøring for juniorer. Vi er Sole August Andresen (15) og Synnøve Medhus (17) som på lørdag 04.02 deltok i VM i frikjøring i Grandvalira i Andorra for juniorer (15 – 18 år). Med oss på reisen hadde vi Finn Morten Andresen (far til Sole), Nicolai Brenna Ertzeid (Hovden Skigymnas) og det norske frikjøringsikonet Fredrik Luytkis.
Reisen tok brått en uheldig retning da Synnøves ski ble igjen på Gardermoen. Konkurransen skulle egentlig foregått mellom søndag og onsdag, men pga. dårlige værmeldinger ble konkurransen fremskyndet til lørdag. ”Ting gikk veldig fort” (Synnøve). Værforhold og sikt er avgjørende faktorer ift. sikkerhet og selvfølgelig at dommerne skal kunne se hele fjellsiden (facen) til enhver tid.
Etter flere telefonsamtaler til Norwegian og vår nyervervede venn Sayed (taxisjåfør i Andorra), hentet Sayed skiene i Barcelona natt til lørdag. Han leverte de på hotellet slik at støvlene var varme og skiene var klare til lørdag morgen.
På lørdag morgen, 05.45, gikk shuttlebussen fra hotellet vårt i Grandvalira til en gondol 15 minutter lenger nede i dalen. Der ble det servert en typisk søreuropeisk frokost. Sole sier Synnøve er en ”gammel ringrev” i juniorsammenheng, og hun var forberedt på den søreuropeiske frokosten. Derfor disket hun opp med knekkebrød og makrell i tomat for å legge et godt grunnlag for dagen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
KRAFTIG VÆR: Det er ikke rart konkurransen ble flyttet. Foto: FWT
Gondolen ble forsinket 1,5 time, noe som gjorde at vi var usikre på om det i det hele tatt blei konkurranse på lørdag. Da vi kom opp til toppstasjonen og skulle se på sida og planlegge runnene våre, var sikten minimal og fjellet kunne såvidt skimtes innimellom vindkastene.
Konkurransetidspunktet ble forskjøvet, og vi fikk se på facen, men kun fra der dommerne satt. Vi fikk ikke kjøre i facen og ikke inspisere den. Facen så helt annerledes ut fra toppen (Sole). Etter hvert ble det klart for start, med guttene og jentene startende fra samme sted. Jentene startet først, og så kom gutta noe seinere.
På grunn av vanskelige forhold var det i årets konkurranse enda viktigere å råke på linjevalg som ikke utfordret sikt i like stor grad enn det som vanligvis kreves i en frikjøringskonkurranse. Vinnerne i år var de som var flinkest til å takle dette.
Synnøve gikk opp til start sammen med Nicolai. Tidvis var det så mye kraft i vindkastene at de nesten ble vippa over ende. Med sitt sedvanlige smil om munnen sa Synnøve ”Detta e kjekt, så deilig å kjenne vinden i ansiktet!” Etter en times strabasiøs ferd stod hun endelig på toppen.
Synnøve endte opp på en feiende flott femteplass, mens Sole ble best av de yngste og kom på femtendeplass samlet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
FEMTEPLASS: Synnøve Medhus havnet til slutt på 5. plass. Foto: Nicolai B. Ertzeid
Synnøve forteller:
– Hvordan var dette sammenlignet med de to tidligere årene?
– Det ble veldig spesielt, blant annet fordi ting gikk veldig fort. Det blei en del venting. Før har det vært gode forhold og sol. De tidligere årene hadde vi mye bedre tid og kunne forberede oss mer før konkurransen. I år føltes det som om konkurransehelgen var over på et blunk.
– Hva tenkte du når skibagen din blei borte?
– Ting gikk veldig fort, og det at bagen ble borte gjorde at jeg ikke fikk fokusert så mye på konkurransen som jeg skulle ønske. Det ble en del styr, og hele situasjonen med mista bag, framskynding av konkurransen og dårlige vær- og føreforhold gjorde at det ble litt stress, men heldigvis ordna det seg! Takk til vår Tunisiske hjelpemann som satt 8 timer i bilen midt på natta.
– Hva gjør du videre med konkurranser når du ikke lenger er junior?
– Det er litt trist at det er siste gangen, og at siste gangen ble litt halvveis gjennomført. Jeg skulle ønske jeg kunne være med flere ganger. Videre i år skal jeg kjøre Norgescupen og så vurdere om jeg skal prøve meg på FWQ neste sesong. Jeg har uansett lyst til å fortsette å kjøre Norgescup! Til helga skal jeg kjøre Eldorado Junior Freeride [trestjerners konkurranse i Valnord] – da håper jeg på revansj! Vi er ikke med for å gå på trynet! Det er sant!, legger Sole til.
– Hva kommer du til å savne mest når du ikke er junior lenger?
– Jeg vil savne miljøet mest, og hvordan folk møtes på tvers av landegrenser og verdensdeler. Folka har samme interesser som meg, og jeg har blitt godt kjent med flere av dem! Jeg håper å kunne kjøre sammen med dem igjen ved seinere anledninger, enten i konkurransesituasjoner eller andre sammenhenger. Jeg har vært i Andorra i tre år nå, og jeg kommer til å savne stedet. Jeg har veldig lyst å dra tilbake hit fordi det er et vanvittig flott sted å stå på ski! Det er et gedigent anlegg med lange løyper, og bakker for alle. Frikjøringsmulighetene er nærmest uendelige med flere spennende smådaler og lekent terreng over hele anlegget!
(Artikkelen fortsetter under bildet)
STERKT: Sole Augusts plassering er sterk for en førstegangsreisende. Foto: FWT
Sole forteller:
– Hvordan var det å stå på toppen aleine?
– Det var en ny følelse i et nytt miljø med flere ukjente ansikter. Det var ikke som i Norge. Folk satt mer og gjemte seg bort og snakka med trenerne sine. I Norge er det flere som snakker sammen på start. At Fredrik var der med meg, var veldig bra, han pusha og terpa meg på gjennomgang av linja. Han hjalp meg med å få riktig utgang på linja og var til stor hjelp!
– Hvordan var det å kjøre uten å ha vært med på inspeksjon i facen slik som vi pleier i Norge?
– Sida så helt annerledes ut fra toppen, spesielt bunnen. Det var vanskelig å finne linja uten at det var en inspeksjon i sida og snøforholdene var litt overraskende med mye vindpakket snø.
– Hva er tankene dine om orientering og linjevalg?
Nytt ift. orientering var det at trær i sida spilte en viktig rolle. Jeg og Fredrik navnga trær og brukte dem som referansepunkt for hvor jeg skulle kjøre. Jeg skulle f.eks. kjøre til ”flammebusken” og så videre forbi ”det spisse treet”, før en klippe. Videre etter det skulle jeg til ”hvalen” før den siste klippa. Facen ble da ganske oversiktlig, og jeg klarte å finne trærne og kom riktig i den planlagte linjen.
– Hvordan var nivået?
– Høyt! Spesielt blant amerikanerne. De har hatt utrolig mye snø i år, noe man så på kjøringa deres. Vi har kjørt mye på is, harde forhold og lite snø i år. Likevel ble nok konkurransen noe utjevna siden forholdene var slik de var, med hardt føre med vindpakka snø og dårlig sikt.
– Hva synes du om konkurransen nå som du er ferdig?
– Jeg hadde det gøy! Jeg var ikke så stressa før jeg starta. Jeg så ikke på det som veldig farlig, jeg hadde mye å vinne som deltager for første gang. Jeg så på sjansene mine siden jeg forhåpentligvis kan kvalle for Junior VM i ytterligere to sesonger.
