Jeg elsker vekkerklokker på en lørdags morgen, jeg elsker kaffekopper fra Shell og boller fra Statoil som nå har valgt det idiotiske navnet Circle K, som burde fått pes fra markedsføringsfolk som Trond Blindheim eller tilsvarende. Jeg elsker folk som fortsatt savner DJ Friendly og som stoler på den berømte magefølelsen. Jeg elsker fyllesyke kamerater som i full alvor tror de skal bli freshe og friske i løpet av kjøreturen.
Jeg elsker parkeringsplassen og støvete biler med skibokser på taket og baksetet fullt av skiglede og spenning. Jeg elsker de dårlige parkeringene, biler som snør ned, unger som spenner på seg skiene allerede på skitten is og snø like ved bilen. Jeg elsker den første bilen på parkeringsplassen.
Jeg elsker at jentene tar på seg hjelmen med en gang, skikjørere som bytter til skistøvler med bagasjerommet åpent.
Jeg elsker at vi myser mot det sterke, hvite lyset og små snøkrystaller som treffer øyevipper og kinn.
Jeg elsker kartongsnø, skare, pudder og denne rare vindpakka puddersnøen med sjeldent giraff-mønster. Jeg elsker at folk forteller at eskimoene har tolv ord for snø og forventer å bli tatt seriøst.
Jeg elsker førsteturen, sisteturen, ekstraturen og uturen. Jeg elsker flombelysningen og de gule lyset i tankevekkende kontrast til den blå vinterkvelden. Jeg elsker det flate lyset, det svake lyset, det sterke lyset. Jeg elsker sollyset akkurat i det du hadde gitt opp håpet om å se blå himmel igjen. Ever.
Jeg elsker skøytetakene på toppen, like før henget, like før svevet, like før fallet. Herregud, jeg elsker dem som faller. De som faller lett, de som faller dypt, de som faller som en tomahawk, de som faller der hvor det ikke sømmer seg. Den som faller skal reise seg.
Jeg elsker de som havner på innerski, de som havner på skråplanet, de som roterer, de som ikke roterer, de som ikke setter landingen.
Jeg elsker de som må samle ski og staver og snøbriller og som får luften slått ut. Tenk det. Å få luften slått ut av seg. Det er tilværelsens kickstart.
Jeg elsker dem som jubler av glede. Dempede, korte jubelskrik i tett snøvær. Finnes det noe vakrere, enn et menneske som jubler av glede for hun har kjørt ned en fjellside.
Neppe.
Jeg elsker traversering. De som alltid skal holde høyden, de som skal kikke over neste rygg, de som skal ha første sporet, de som alltid vil kjøre ned i neste dalføre. Traversering er skikjøringens tinder-tjeneste. Du vet ikke hva du får, men du leter, leter og håper på å finne den nedkjøringen som du kan leve med resten av livet – eller i det minste for en helg. Jeg elsker dem som traverserer seg helt bort og aldri kommer tilbake.
Jeg elsker lyden av millimeter-presise bindinger som smeller gjennom den lyddempende snøen, ski som er så nypreppa at man glir bakover på flat mark.
Jeg elsker dem som føler behovet for å rettferdiggjøre innkjøp av nok et par ski.
Jeg elsker de første skidagene, det tynne snølaget, den overoptimistiske tolkningen av en middels skidag.
Jeg elsker mandagen, når man er stiv og støl i beina og ræva og alt man kan tenke på er flere skidager, flere fjell, mer snø.
Jeg elsker dem som står på ski.
LES OGSÅ: Siste tur: Snøens brorskap
