De som sloss om første heis er ganske ensartet gjeng. De har gjerne ski av årets modell, klær med klare farger, store skibriller. Et sted innenfor brillene, bakenfor øynene ser selv drømmene ensartet ut: Et førstespor ned en preppa løype, ned en nyshapet park eller i nysnøen, urørt av noen maskin eller menneske.
Vi som ser klokka på vendekorset vise 15:22 og tenker «hvis jeg jeg står på nå, rekker jeg akkurat opp og så ned igjen slik jeg når med siste heisen opp før de stenger 15.30» – vel, vi er en litt mer broket forsamling.
Vi er kidsa som er så gira at de bare vil kjøre kjøre kjøre selv om mor allerede står nede på parkeringplassen med motoren i gang. De vinker til mor, ignorere hennes rop og kaster seg på kroken.
Vi er danskene som er så glade for å stå på ski at de vil bruke hvert sekund av dagen.
Vi er hyttefolket som har handla entrecote på Kiwi og skal skli hjem fra toppen av heisen.
Vi er einstøingen som skal ta dagens felletur ut fra toppen av anlegget for å sikre seg førstesporet lengre bort i lia enn noen har gått i løpet av dagen. (Ikke vær ham – jeg har prøvd, og det blir oppsiktsvekkende fort mørkt borte i den lia hvis bekkenet får nærkontakt med en stein under snøen).
Og så har du meg.
Jeg trenger ikke ta den absolutt siste heisen. Jeg trenger ikke å se at heismannen drar den grå presenningen over vendekorset og begynner å vippe opp stolheissetene (selv om jeg liker det). Men jeg vil gjerne stå på toppen av heisen idet han skrur av strømmen.
Det kommer en kort, rallende lyd, før alle heisene blir hengede og dingle fram og tilbake.
Det er stille, unormalt stille. Det er litt som i zombiefilmen «The Omega Man», der Charlton Heston kjører rundt et folketomt Los Angeles. Husene er der, gatene er der, men folkene er der ikke. Heston kjører som et svin rundt gatehjørnene.
Jeg vil også gjerne la de andre som står på toppen kjøre først. Danskene smiler, hyttemannen prøver å få grep om Kiwi-posen.
Så er de borte.
Jeg er sistemann på toppen. Det er min tur.
