Før solgte jeg aldri ski. Det var ikke så mye igjen å selge. Jeg kjørte på skia til det ikke var kant igjen, til det var mer rocker enn i en gjennomsnittlig gyngestol, til såra under sålen ble dødelige. Ja, jeg kjørte på skiene i flere år etter at de hadde avgått med døden. På Geilo hadde vi en skidoktor som kunne hente de tilbake fra de døde. Men først måtte du høre på en halvtime med kjeft.
– Hvorfor du gjøre sånn med dine ski? Jeg kan ikke hjelpe deg, sa han på sin egenartede norsk.
Så spurte man pent, 30 minutter seinere, om han ikke kunne se på det.
Leste du Reintons forrige leder? Kodeordet
– Jaja. Jeg vet ikke om jeg får denne fikset. Dagen etter så skia bedre ut enn da de var nye. Jeg har ski der doktoren byttet stålkant og halve belegget. De står i garasjen hos mor. Der står også alle ski jeg har hatt siden ungdomsskolen.
Jeg husker ikke spesielt godt. Spesielt ikke skidager – de sklir sammen til en stor, kompakt snøklump, en sånn du kan bruke som base til en snømann. Inni der er de samme vennene, de samme heisene, de samme hoppa.
Eller: Kanskje jeg egentlig ikke husker så dårlig. Kanskje er det mer sånn at jeg har dårlig kontakt med minnene – de er der, men porten er stengt. Kanskje jeg bare trenger en skipsykolog i tillegg til en ski-doktor.
LES OGSÅ: Livet uten utstyr
Marcel Proust brukte de siste 13 åra av sitt liv på å skrive tolvbindsverket «På sporet av den tapte tid». Jeg er rimelig sikker på at det ikke handler om skispor, litt fordi jeg har lest bind 2 og litt fordi Proust lå i senga og skrev. Men hele verket bygger på en opplevelse han hadde som voksen: Han spiste en Madelein-kake som han ikke hadde smakt siden sin barndom, og hele den tapte tiden raste mot ham. Jeg ser for meg at gikk for seg litt som når Han Solo putter Millenium Falcon i hyperdrive.
Ufrivillige minner, kalte Proust det. Han fikk 3200 sider ut av den kaka.
LES OGSÅ: Trumferen
Sånn er det når jeg åpner garasjeporten hjemme. Whooosh. Reisen går ikke til en galakse langt, langt unna, men til en vinterdag der alle venna mine og all snøen som falt i 2004 forsatt finnes.
Derfor solgte jeg aldri ski. De var det eneste som knytta meg til skifortida.
Men i høst har det snudd. Jeg har måttet innrømme at jeg ikke kjører ski i stykker – jeg har gjort noen bomkjøp, jeg har flere par, jeg har færre skidager. En dårlig troika. Så jeg har lagt ut ski, bindinger og sko på Fri Flyt bruktmarked.
LES OGSÅ: Frikjørerens sju livsløgner
Alt ble solgt på under en uke. Det er bra det er velfungerende bruktmarked – ski er jo så dyrt i utgangspunktet.
Og minnene? Selg minnene. Du trenger ikke fortiden. Det er meldt snø i natt.
