Alle familier har en. En gammel grandtante som finner det for godt å spre om seg med muggenskap i familieselskaper. Min familie derimot, er fri for dette. Likevel prøvde en gretten dame med navn ”Urd” å sette en demper på det som lå an til å bli tidenes juleferiring.
Vestlandet, og nærmere bestemt vossatraktene ble utropt som snøvinner av statsmetrologene i værvarslene før jul. Lovnader om opptil en meter med snø gjorde at familiefeiring og stryking av skjorte ble nedprioritert, mens troen på bunnløs pudder og voksing av breiskia ble satt lenger oppe på lista.
Troen var stor på vei over fjellet med toget 22. Desember. Værmeldingen virket fremdeles svært lovende, TGRs Tight Loose var lastet ned fra Itunes og ikke engang fyren ved siden av meg med 4 ustyrlige drittbikkjer klarte å få meg ut av det gode humøret.
Dag 1 startet bra etter en litt trøblete biltur. Myrkdalen var utvalgt destinasjon, og da vi kom opp så det ut til at den nye værmeldingen som lovet plussgrader ikke hadde slått til. Oppover i ekspressen var ble troen enda større, da det unektelig så ut som om nattens snøfall hadde lagt igjen drøssevis med hvitt gull. De første svingene ned til skogen var helt prima, men derfra gikk det bare nedover. I løpet av 10 minutter steg temperaturen såpass at den engang lette snøen ble gjort om til betong. Etter å ha prøvd oss en stund i skogen måtte vi til slutt stikke fingern i jorda å prøve oss på litt løypekjøring. (Sykt fett med 122mm under fot)
Dag 2 ble bedre. Mye vind i høyfjellet gjorde at de fleste toppene var avblåst, men det hadde likevel samlet seg litt god, men vindpakket snø nede i dalsøkkene på baksiden av Kari Tråå. Tidvis god sikt gjorde også at det var mulig å brenne på litt.
Dag 3 ble julas høydepunktet heisbasert. Nok en gang var det Myrkdalen som la an til å ha de beste forholdene. Over natta hadde det igjen kommet snøfall, men en ny påfallende temperaturøkning gjorde at snøen hadde omdannet seg noe. Oppe i høyden var likevel snøen bra, og julas første tilnærmede puddersvinger var et faktum.
På slutten av romjulen og inn mot nyttårshelgen ble skiene lagt vekk. 5 grader og regn er ingenting å trakte etter selv for de mest entusiastiske. Værmeldingen første nyttårsdag virket likevel lovende(15 cm kald snø på natten, og sol på dagen) og tente et aldri så lite håp om å avslutte ferien med stil.
Klokken 06.00 første nyttårsdag satt vi derfor kursen til Raundalen(nær voss) med sikte på å nå Horndalsnuten. Ankomst Skiple (startpunkt på ruten) virket det fremdeles veldig lovende, da snøfallet så ut til å være større enn hva som var meldt. Kunne det være at vi nå endelig traff blink? Jo nærmere toppen vi kom ble det klarere og klarere at dette kom til å bli uforglemmelig bra. Vi hadde gjort oss ferdig med vel 1000 høydemeter der vi stort sett hadde vasset i tørr snø fra startpunktet. Nedkjøringen var, i mangel av et bedre ord – episk, og uten tvil den beste kjøringen så langt i 2016/17 sesongen. Tankene gikk i sympati til han i turfølget som ikke klarte å komme seg opp av sengen på morningen. Unnskyldningen var i at han visstnok ikke hadde fått sove på grunn av rakettene.
Oppsummert var jule og nyttårshelgen skikkelig bra! Her er likevel 6 lekser som jeg skal ta med meg inn i det nye året:
Aldri igjen stol blindt på en værmelding.
Ikke kjør elbil til fjellet med mindre du har Tesla. (5 ladestopp på totalt 300 km er nok til å ødelegge hvilken som helst skidag)
Instagrambilder kan alltid manipuleres til å gi inntrykk av tidenes pudderfest.
Våt snø blottlegger virkelig om du har gjort preseason-treningen eller ikke. (Låra mine er mørbanket)
Nyttårsaften er oppskrytt, pudder til frokost første nyttårsdag er ikke.
Når du har med deg flinke fotofolk på tur, tar det ofte laaang tid. Irritasjonen over dette forsvinner likevel fort når man får se bildene.
