8. oktober 2017. Vi besøker vinteren - fordi vi kan. Kjører fra Trondheim en søndagsmorgen og tar fatt på Hoåsbrekka i Sunndalen. Yr meldte tåke og sol. Men rekkefølgen stemte ikke helt.
Før så lurte jeg på hvorfor ikke alle dro på tur. Nå lurer jeg på hvorfor jeg drar på tur. Den første snøen er jo alltid interessant. Og etter mange uker med tørt og fint vær var det klart for nedbør. Og regn i bøgda betyr snø i høgda når kalenderen viser oktober. Det finnes mange steder hvor det ligger relativt trygge breer som med bare litt nysnø byr på nydelig skikjøring. Dess høyere opp, dess større sjanse for tørr snø. Og orker man og har tid så er det bare å sikte seg inn på Kongskrona f.eks. 1814 moh. Det var sjanse for litt sol og sikt også ifølge yr. Så jeg så for meg episke bilder med drona mi. Alltid artig å se kjente områder med nye øyne (les fugleperspektiv). Sindre var lett å be. En snap av værmeldingen så var den saken klar. Greit å være to når man er i dette området. Bre, steinur og langt til folk her oppe.
Vi kunne spenne på oss skiene 900 meter over havet. Det gjorde turen til breen som begynte 1400 moh mye lettere enn fryktet. Mye snø i terrenget, rundt 30 cm, noe fuktig, men med mye hold i. På breen endret snøforholdene seg. Her var det solid såle med kanskje 5 cm tørr snø som topping. Etter ca fem timer nådde vi toppen og forsto at vi ikke hadde så mye tid til å vente på sikt. Snøvær og tåke gjorde at drona ble nesten ustyrlig. Den styrtet i veldig bratt lende og det var bare flaks at den ikke havnet mange hundre meter ned i avgrunnen. Dermed ble det ingen «episke» dronebilder fra Trollheimen.
ENDELIG SKISESONG: Bård Smestad på vei ned fra Kongskrona.
Tåka lettet aldri helt og vi fikk bare grei sikt ned. Men vi fikk satt svinger! Ingen tvil om at skikjøring fremdeles er gøy. Bare å glede seg til vinteren kommer til en unnabakke nær deg!
Vi beholdt skiene på hele veien ned til 900 moh. Noen riper ekstra, men med masse krefter spart.
Se flere bilder i galleriet under og her!
Slike turer kan bli små eventyr. Jeg motiveres veldig av å få vist frem hva som er mulig å gjøre selv om man bor i «flate» Trøndelag. I en by. Jeg kjørte fra Trondheim om morgenen og var hjemme om kvelden. Dette er et slags alternativ til bare å gå og dagdrømme om eksotiske vintersteder, eller bare å lese om skiturer og skihelter i glansede magasin, eller å hylle rå skikjøring på en skjerm fra sofaen hjemme eller i en kinosal. Ekte vare er alltid så mye bedre. For oss som kan. En tur kan gjentas, et eventyr er for alltid.
Se filmen:
