Ute har den første snøen lagt seg. Inne sitter jeg og ser på et blankt worddokument.
Her skulle det falle lett å si at den kommende sesongen også er et blankt ark. At man kan fylle den med akkurat hva man vil. Men sånn er det ikke for meg.
Det vil si: Det er mange blanke ark bak i boka om 16-17-sesongen. Men den første sida har ruter, og består av den samme sjekklista hvert år: Kjøre den hemmelige glenna i Xxxxdalen, hoppe fra taket på barndomshjemmet, sjekke om snøen har lagt seg under en klippe jeg har sett på i mange år, minst en tur til Urundberget, en på Hallingskarvet, en til Sudndalen. Og det er bare starten. Det er mange ruter der.
Ski er frihet. Det er å legge sporet der du vil. Der å hoppe på små kuler og kanter som ikke var der i går og kanskje er smelta bort neste dag. Det er å dra på topper der du aldri har vært før.
Men ski er også repetisjon. Det er runde på runde i heisen, det er å legge fellesporet i samme tråkk som sist du gikk fra samme parkering, det er å dra av seg skoa på samme måte med en hånd lent mot bilkarroseriet, det er å ta den samme kaffen/ølen/snickersen etter endt dag, det er høyre, venstre, høyre, venstre.
Mye av dette gjør man uten å tenke på det, fordi det er vane, fordi det er sosialt, fordi det funker.
Helt sånn er det ikke med boksene mine som må krysses av. Jeg veit de er der. Jeg tenker på det. Jeg setter ikke av tid til å fylle de rutene, slik jeg setter av tid til å dra til nye steder eller dra dit det er forhold. Men jeg blir oppriktig lei meg hvis jeg kommer til slutten av en sesong og ikke har hoppet fra det taket.
Og på den sjekklista finnes det også planer som venter på å bli iverksatt. Siden jeg lever av å lage skiblad, får jeg vite om stadig ere steder jeg ønsker å reise til og fortelle leserne om. De siste tre årene har jeg hver vår ønsket meg til Rosendal, men jeg har det fortsatt til gode.
I år kom snøen tidlig. Mange steder sør i landet meldes det om rekordtidlig åpning. Dette er jo utelukkende bra, både i seg sjøl og fordi det gir oss en lang og fin sesong. Men det gjør at det haster å krysse av ruten for den årlige toppturen i et uåpnet anlegg. Den perfekte anleggstoppturdagen er en dag i en velplanert trase der det bare er gressbakke under. Den finner sted etter det første store snøfallet og før mildvær av noe slag. Løssnø helt uten lag i, helt uten såle. Her og der stikker det opp lysebrune strå som du pløyer ned i snøen. Høyre, venstre.
