Marina Johansen kommer opprinnelig fra Kvaløya i Tromsø, og har sammen med lillesøsteren Tora Johansen virkelig slått gjennom i både den nasjonale, og internasjonale skiscenen. I fjor havnet
– Denne sesongen satser jeg på førsteplassen i Norgescupen, forteller Johansen.
I fjor havnet hun på en noe bitter andreplass like bak Sandra Eie. Kun et uheldig NM ødela for gullmedaljen til Tromsø-jenta.
I år ble hun igjen tatt ut til juniorlandslaget.
– Det var utrolig kjipt, og det skal ikke skje igjen, sier Johansen bestemt.
Samme sesong overrasket hun alle med å nå finalen i European Open.
– Vi ble enige om å ikke ha noen forventninger i forkant, men så kom jeg til finalen. Det var vanvittig gøy, og håper jeg kan kopiere det i år.
– Hvorfor begynte du med skikjøring?
– Det begynte først med langrenn, men så gikk det fort over til litt mer fart og spenning, forteller Johansen.
LES OGSÅ: Sommerprat med Marina Johansen
Foto: Tore Meirik
For hemmeligheten bak skiferdighetene ligger i, som for mange andre, i en aktiv familie. Spesielt har faren til Johansen-søstrene spilt en stor rolle.
– Jeg tror det har en god del å si at pappa har tatt oss ut og vært ute. Vi har reist på mange skiturer for å stå, og det endte med at vi var aktive. Han holdt selv på med langrenn en god stund, og det har også gjort at lillebroren vår, som har downs syndrom, også har blitt rå på ski, forteller hun, før hun engasjert fortsetter:
– De med downs syndrom har på mange måter fått et stempel, men han vil vise at de også kan. Så det har vært utrolig lærerikt.
Men for å virkelig utvikle seg som skikjører ble Marina Johansen nødt til å flytte. Som så mange andre falt valget på NTG Lillehammer, som har stor tradisjon for å utvikle gode jibbere (blant annet Tiril Sjåstad Christiansen).
– Du går på NTG, hvordan har det påvirket skikarrieren?
– Helt i starten visste jeg ikke engang om NTG, så da jeg startet på videregående gikk jeg først et vår her hjemme. Når jeg først flytta dit var det utrolig bra. Jeg hadde en helt enorm læringskurve det første året. Det var først da jeg virkelig begynte å ta dette seriøst.
– Hva tenker du om fremtiden?
– Med tanke på ski skal jeg prøve å nå så langt som mulig. Jeg blir for så vidt litt umotivert av å sette meg for høye mål, men det hadde vært utrolig gøy med OL. Det er en stund til også, så vi får se. Jeg skal jobbe hardt, i alle fall.
Denne artikkelen stod opprinnelig på trykk i Fri Flyt #113.