Dokumentaren «Like a Lion» kom ut høsten 2010. Nå er den tilgjengelig gratis på nettet – se den under.
I forkant av premieren i 2010 dro Fri Flyt til Chile for å møte Tanner Hall.
Utenfor er det allerede blitt mørkt i en av verdens mest forurensede byer. Om noen timer skal vi sitte i en minibuss på vei til chilenske Valle Nevado, der Tanner Hall skal teste skiformen og et 15 måneder lange skadeavbrekket. 15 måneder etter at han røyk begge korsbånda da han overhoppa den stor bigjumpen i Stevens Pass. Og enda lenger siden han hoppa for kort på Chads Gap i Utah og skreik «my ancles are broken!!»
– Vi må være i slekt. Vi er jo kliss like! Og du vet, jeg har forfedre i Norge. Tanner Hall går mot meg og løfter armene som en ørn løfter vingene. Han byr på high-five og knoke. I den enorme t-skjorta, den hvite reggealua med brem og basketballshortsen i størrelse 6XL. Det var slik jeg møtte kanskje verdens største skistjerne, Tanner Hall på et hotellrom i Santiago deni sommeren.
Men det er ikke her historien om Tanner Hall starter. Historen om «The Lion» startet for nesten 27 år siden, i Kalispell i Montana, USA. Vi spoler tilbake tiden, forbi drøssevis av X Games-medaljer, filmparter, sponsorkontraker, oppturer og nedturer. Eller vent litt. Vi stopper opp i 2000. Vi er utenfor rektors kontor på skigymnaset i Utah. Tanner er drittlei skolen og det eneste han klarer å fokusere på er å kjøre ski. Han kjører bilen sin inn på parkeringsplassen, går ut av bilen og fyrer en joint. Han vet at rektoren ser på, og det går ikke mange minuttene før han er inne på teppet, og får beskjed om å forlate skolens området. For godt. Tanner Hall er kasta ut av skolen og det kunne ikke brydd ham mindre. Fem måneder senere står han øverst på pallen i Aspen med X Games-gullet rundt halsen.
I Valle Nevado vil folk bli fotografert sammen med Tanner. De kjenner han. Fra TV, skifilmer og reklameplakater. Jeg står i bakgrunnen. Ser på. Og tenker at han må bli lei alt maset. Hele tiden. Folk i heiskøa, folka som jobber i heisen. Autografer på hjelmer, ski, støvler og gud vet hvor. Men han smiler bare. Litt senere sitter vi på hotellrommet hans. Han beklager rotet, og forklarer at han ikke er særlig strukturert. Det ligger klær, ski og staver rundt omkring. Og en Macbook. Med klistremerker fra Retallack og Oakley. Og noe reggaegreier. Han ser på tv-serier, har bitte små bilder av Bob Marley som skrivebordsbakgrunn og det er ikke rart han ikke finner igjen bildet han skal vise meg. Han spør romkamerat og filmer i Inspired Media om hjelp. Josh Finbow, tidligere ansatt i Matchstick Productions, rister raskt på hodet og smiler.
– Sånn. Var det dette du mente?
– Ja. Tanner blar gjennom noen bilder tatt for noen uker siden i California. Det er en løve og han. En løve i levende live.
– To løver, sier jeg. Det er to løver på bildet.
– Tanner nikker. I love this animal.
PÅ HYTTA: Tanner Hall er medeier i lodgen Retallack, som både driver med cat- og heliskiing. Foto: Chris O`Connell
Tilbake til start.
– Familien min kjørte ski hver helg, og moren min kjørte meg overalt for å kjøre ski. Alle burde hatt sånn foreldre forresten. Jeg elsker familien min.
– Ble de ikke skuffa da du ble kasta ut av skolen? Han visste jeg kom til å spørre, og har svaret klart før jeg rekker å gjøre meg ferdig med spørsmålet.
– Jeg er ikke stolt av det. Det var nok det tøffeste familien min har vært gjennom. Jeg sa også jeg ikke ville kjøre kuler lenger. Det var spesielt tungt for faren min. Men Utah Winter Sports School er en skole for racingfolk. Jeg viste ikke det. Jeg og foreldrene mine trodde det var en skole du kunne gå på om sommeren og ha vinteren fri. Rektoren var en idiot og det er han fortsatt. De fleste lærerne var også idioter. Heldigvis var det et par greie lærere som skjønte greia mi.
Det var ikke kulekjører Tanner skulle bli. Det var noe helt annet som fristet. Den stadig voksende freestylescenen var plassen han skulle boltre seg i de neste årene. Men foreldrene likte det ikke, og etter at Tanner ble kastet ut av skolen, måtte han bevise for foreldrene at han hadde noe å gjøre i den nye sporten. Freestyle. For ikke å bli tatt med hjem til Montana av faren Gerry, tok Tanner faren med til vannhoppet i Park City. På den tida var det kulekjøringstriks det gikk i på hoppene. Det var daffy og spread eagle. Tanner kjørte switch inn på hoppet og dro en svær rodeo på det største hoppet. Han så på faren. Han så begeistringen i øynene hans. Moren, Darla, ga Tanner et ultimatum. Han fikk ett år på å bevise at han hadde noe i freestyle å gjøre, hvis ikke bare det rett hjem. Tanner svarte med å vinne hver eneste bigair-konkurranse han stilte opp i, og det første X Games-gullet var en realitet. Før han visste ordet av det var han på pro-teamet til Rossignol. Og det gikk ikke lang tid før han hadde definert sin egen stil, og da snakker jeg ikke bare om selve skikjøringen, med brei beinstilling, de veldefinerte grabbene og måten han hele tiden lærte seg rotasjonstriks alle veier. Tanner Hall ble fort et ikon og forbilde, alle ville være som han. «The Godfather in freestyle skiing», Mike Douglas, skal en gang ha sagt; – Tanner is the most influental freeskier in the world. I parken var Tanner uslåelig. I X Games fortsatte han å vinne gull. Men i kulissene sleit han. Å komme fra Montana og skulle være en raggaeartist på ski er vanskelig. Han skilte seg ut, og havna ofte i trøbbel på grunn av den store kjeften sin. Han var fortsatt en unge, med hele verden som publikum. Det var vanskelig å være seg selv. I tillegg har han ADHD. Moren nektet å medisinere han med metamfetamin, som var vanlig for barn med ADHD på den tida. I stedet begynte Tanner med cannabis. Det roet han ned.
– Du er åpen om marijuanarøykingen. Hvordan er det å kombinere det med å være et forbilde for mange unge?
– Det er vanskelig å være en skistjerne. Selv om jeg aldri har nektet for at jeg røyker marijuana, er jeg ikke en du vil kalle «drug addict». Men jeg har mine tøffe kamper. Det er hardt når alle ungene ser på oppslag i media med meg. Dårlige oppslag. Jeg er jo fortsatt en kid og prøver å finne ut av ting. Jeg har aldri vært en kar i dress om sier de rette tinga hele tiden. Jeg vil ikke være et kjæledyr. Jeg vil ikke at noen skal fortelle meg hva jeg skal si. Jeg vil at så mange som mulig skal komme inn i sporten, fordi den er så bra. Jeg er her for de unge og jeg vil se sporten min gro. Jeg prøver å være en god representant for sporten. Men jeg driver ikke med «sugar coating». Mange folk i industrien sier masse også, gjør de det motsatte.
Tanner er seriøs når han snakker om sporten sin. Han vil ikke at unge skal bli tvingt inn i noe de ikke vil. Tidligere har han uttalt at alpint er «skiing one icy-ass run», og fikk naturlig nok massiv kritikk. I tillegg ble utspillet satt i sammenheng med en fyllerangel i Vail i samme periode og Tanner kom på forsida av Vail Daily. Et av flere uheldige utspill som fikk konsekvenser.
– Ser du på deg selv som en veldig kontroversiell person?
– Nei, det er veldig mediaskapt. Jeg er en ekte person og sier det jeg vil. Og gjør det jeg vil. Hvis jeg gjør noen lei seg eller sier noe skadelig vil jeg gjerne høre det. Jeg prøver ikke å være en idiot. Men det hender jeg driter meg ut.
I januar i år måtte Tanner Hall beklage seg etter en uheldig reprimande i fylla mot blant annet Simon Dumont, Peter Olenick og Colby West. Det var under Red Bull Linecatcher i Vars at han etter konkurransen uttalte at dette var ekte skikjøring og at de nevnte ovenfor ikke var skikjørere, men rollerbladere som skrensa rundt i parken. Videoen ble fjernet fra nettet og en beklagelsesvideo ble lagt ut dagen etter. Tanner beklager seg med at han hadde drukket mye og ikke mente det han sa. Samtidig hadde Tanner det veldig tøft. Kanskje den tøffeste tida i livet så langt. Han kjempet mot smertene fra skaden og dopet seg. Han snur hodet mot meg med et alvorlig blikk. Jeg spør om hva som var det tøffeste med tida etter han skadet seg.
– Det gikk i mye forskjellig rusmidler, og vennene mine sa til meg at de ikke ville se meg sitte hjemme å dø. Men det var hardt, både å se på skifilmer og skjønne at du ikke kunne dra ut å gjøre det samme. Jeg skjønte hvordan dop kan ødelegge deg. Jeg trengte heldigvis ikke å lære det på den verste måten, for da CR (Johnsen red.anm) døde fikk jeg øynene opp igjen. Å miste CR var veldig tøft. Du må nesten miste bestevennen din for å skjønne hva som skjedde. Det bør alle tenke på. Ta opp telefonen og snakk med venna dine! Jeg mista kjæresten min også. Jeg var frustrert og dopet meg. Jeg lot det gå utover henne. Så nå har jeg vel to kamper, både komme tilbake på ski, og få tilbake kjæresten min. Tanner smiler skjevt og sukker. Men det er håp i øynene hans.
Tanner snakker om da bestevennen hans, nå avdøde CR Johnson, mistet skisponsoren etter at han skadet seg og lå i koma på sykehuset. Om hvor dårlig de behandlet ham.
– Salomon ga bare faen liksom. Etter at han skada seg og ikke kunne kjøre ski på en stund, sparket de han bare. Det er fucked up.
– Hadde du det på samme måte da du ble skada i fjor?
– Jeg lærte virkelig hvem de ekte vennene mine var. Jeg har vært for mye borti falske folk. Det er så lett å være sammen med folk som gjør det bra, men når du skader deg og blir borte fra scenen forsvinner de fake folka. Jeg skjønner at alle er travle og har mye å gjøre, men jeg fikk virkelig erfare hvem som var vennene mine på ordentlig.
– Hva gjorde du når du ikke kunne kjøre ski?
– Jeg prøvde å gjøre ferdig high school-greia mi, men jeg var ikke klar for det. Tankene mine var på alle andre steder. Nå føles det mer riktigere. Jeg føler meg bedre og nå er jeg klar. Jeg vet at faren min blir veldig stolt. Jeg skal gjøre det i skjul. Det ville nok være fatterns store drøm her i livet.
Og jeg tror han. Selv om det blir mye snakk, får han ting gjort. De tingene han virkelig vil. Fokusere på å kjøre ski, trene og ise ned kneet på ettermiddagen. Tanner holdt seg i skinnet i Chile. Han er klar for å temme seg selv nå. Han skal temme løven. Men slippe den ut når det trengs. I en pipe eller på fjellet. Han masserer kneet med fingrene. Det er tydelig at ikke alt er som det skal og et par ganger i uka snakker han med en kjendisdoktor i California på telefon. Han får råd og blir beroliget med at kneet vil ta tid å lege, men han trenger ikke å være bekymra.
KOMPISENE: Deler av det mer eller mindre kjente «C-Crew». Fra venstre: CR Johnson, Eric berg og Tanner Hall. Foto: Alex O`Brien
– Hva slags idoler hadde du da du var liten?
– Glen Plake. Noe trigget meg med han. Stilen hans, han røyka sigaretter. De andre så så streite ut, han var så kul, sier Tanner.
Han gynger litt fram og tilbake med overkroppen, sitter helt ytterst på sengekanten og fortsetter å snakke om Plake. De har vært i Frankrike og intervjuet han til dokumentaren «Like a Lion». Dokumentaren om Tanner Hall som kommer i høst.
– Hva kommer folk til å snakke om etter at de har sett dokumentaren?
Han liker spørsmålet, for det er i filmen han og Iberg skal fortelle den fulle historien. Sin versjon. Både oppturer og nedturer.
– Det har skjedd mye faenskap i livet mitt. Folk kommer til å møte den sanne Tanner Hall, ikke den medieskapte.
– Hva får vi se i filmen?
– Den fulle historien. Det er ikke bare en skifilm, det er en dokumentar. Jeg har hatt det tøft. Folk får se begge sider av meg, men den viktigste er nok delen av filmen vi har kalt inspirasjon.
– Det er deilig å se hvordan jeg var før og hvordan jeg er nå. Jeg har lært masse om livet det siste året. Kjapt oppsummert; Du får virkelig se hvordan jeg har hatt det de siste årene i filmen.
– Hva mer ligger bak Inspired? Det er nå Tanner skal legge det vonde bak seg og snakke om framtida. Men det er ikke bare snakk. Det er musikk. Fra mac-en spiller han låter fra dokumentaren, og plustelig:
– Hør nå, hør nå!
Stille.
Cali P synger om Alaska, om superpiper, om CR Johnson og om Tanner Hall. Men ikke minst om inspired.
Men hvordan kan en kar fra Montana, langt oppi der i USA, bli en så fanatisk reggaeentusiast? Og hvordan ble han venner med Cali P? Fattiggutten som nå er blitt stor stjerne, og som Tanner Hall og Eric Iberg og Black Phantom Music skal gjøre til stjerne?
– Det hele starta med Cali P gjorde introen til WSKI106 (også kjent som DUBSKI106, red. anm). Han kom over til USA og spilte på premieren til filmen. Seinere kom han på besøk til meg og vi ble venner ganske kjapt. Det at jeg hører på raggaemusikk selv om jeg kommer fra Montana og ikke Jamaica er rett og slett fordi raggae gir meg de rette holdningene. Positivitet. Det er så jævlig mye bedre enn å høre på en amerikansk rapper som synger om våpen, narkotikasmugling og om å slå kjæresten sin. Det er ikke musikk for meg. Jeg synes ikke kidsa skal høre på sånn, hør heller på raggae! Det er deilig å lage sin egen musikk, vi slipper alt styret med rettigheter.
Tanner har en visjon, en lidenskap og framtidig jobb i medie- og plateselskapet Inspired. Han startet det sammen med kompisen Eric Iberg.
– Iberg møtte jeg da jeg var 11 år. Vi kjørte kuler. Da jeg var 18 starta vi å lage skifilmer. Og har gjort det siden. Tanner vil ha med snowboardkjørere i filmene sine. Det er de han henter inspirasjon fra. Tidligere var han en aktiv skater, men mange skader har satt en stopper for den brutale asfaltsporten.
– Måten jeg vil kjøre på ski på er slik Travis Rice kjører snowboard. Eller Gigi Ruuf, Nicholas Müller, Bjorn Leines, Jackson-brødrene og ikke minst Jeremy Jones. Vi er alle venner og de gir meg mye inspirasjon, og det pusher meg til å gjøre mer enn å bare kjøre X Games.
Jeg vil ut i fjellet.
TANNER I DAG: Det ble aldri noe OL i Sotsji på Tanner. I stedet bruker han tiden på å kjøre ski på fjellet og er fortsatt en av verdens aller største skistjerner. Foto: Daniel Rönnback
Dette portrettet er skrevet av Hans Petter Hval og ble først publisert i Fri Flyt nr. 75 (september 2010).
