Det kan være vanskelig å holde tunga rett i munnen når det snør. Det frister å løpe ut i sokkelesten, rekke ut tunga, stå der som en idiot og fange noen flak.
Like vanskelig kan det være å holde tunga rett i munnen når snøen blir til på kunstig vis. Den frister ikke til å spise, men den skaper diskusjoner. Tre eksempler fra det siste året:
1. Geilo og Sjusjøen la snø i varmegrader i september. Geilo la snø i en kort alpintrasé, mens Sjusjøen åpnet en kort langrennstrasé og en liten rail-linje. Kritikken gikk først og fremst på uvettig ressursbruk, men også på entusiastenes iver.
Må man på ski i september? Nei, man må ikke det. Men å kritisere andres skiglede er aldri klokt, selv om den ikke ligner på din egen.
Og for ressursbruken? Det er dyrt å legge kunstsnø – du trenger materiell, strøm, vann og arbeidstimer. Er det uvettig, er det ikke økonomi i det på lang sikt. Så den debatten løser seg sjøl.
Har du lest denne? Oslo X: Vinner og tapere
Samtidig er det en ironi i at skianleggene stenger om våren tross mye snø fordi folk ikke kommer. Og så investerer andre anlegg tungt for å legge snø på høsten. Men folk er ganske enkle. Har de hatt tilgang på potetgull hver dag i seks måneder, er sjansen tilstede for at de har spist seg lei. Men om du ikke har sett potetgull på et halvt år, og det plutselig åpner seg en mulighet?
Snø i september er uvant. Men å slutte derfra til at det er dumt, er ikke selvsagt. Å kritisere ressursbruken er ofte bare et vikarierende argument i møte med et nytt fenomen. En langhelg til New York – eller å fly til New Zealand for å kjøre ski – er jo sjukt mye mer ressurskrevende.
2. OL i Beijing skal arrangere alpingrenene på et sted under natursnø. Det er uvant. Men samtidig får Hafjell 80 millioner til kunstsnøanlegg med mer i forbindelse med ungdoms-OL, uten at noen reagerer på det. Organisert vinteridrett krever forutsigbarhet, noe kunstsnøen gir. Det er ikke kunstsnøen som er problemet med OL i Beijing. Det er bare et symbol på utviklingen av vinter-OL og IOC. Det er det som er problemet – ikke kunstsnøen.
Les også denne: Selg alle minnene
3. Innehall i Oslo. Planene for verdens største innehall på ski ble presentert i sommer. Før har jo nordmenn ofte ledd litt inne i seg av slike haller nede i Europa.
Mens vintrene blir kortere og dårligere der det bor flest folk i Norge. Så hvorfor ikke innehall? Skøyter og hockey foregår jo allerede inne.
Det nye oppleves ofte som unaturlig. Men det er overraskende hvor fort man venner seg til det. Det er ikke mange år siden det var få kunstsnøanlegg for langrenn i Norge. Slikt noe trengte vi jo ikke. Men slik er det ikke lenger. Kunstsnø er et symbol på et samfunn og et klima i endring. Det er også et utslag av at vi er vel stilt i Norge og elsker skikjøringa vår.
Da jeg intervjuet Even Sigstad i høst, fortalte han om friheten han kjenner på ski. Når han kjører bil, hender det han får lyst til å vrenge ned i grøfta og sette en sving oppe i siden. Men – det kan man jo ikke. Men på ski, på snø, kan du det. Den opplevelsen får du ikke på en kunstsnøstripe eller i en innehall. Det er en annen opplevelse. I høst tok jeg fram hodelykta og gikk opp traseen på Geilo et par ganger utenfor åpningstid. Det ga meg ikke alt jeg ønska fra en skitur. Men jeg husker solnedgangen på toppen mens jeg tok av fellene. Og – jeg var på ski. Det er sjelden feil.
Ha en fri og snørik vinter.
Denne lederen stod på trykk i Fri Flyt 115.
