Advarsel: Det er mulig du ikke kjenner deg igjen i denne teksten. Da er du isåfall blant de lykkelig uvitende. Men én dag vil du nok kjenne deg igjen. Derfor anbefaler jeg å spare på dette bladet. Én dag vil du trenge det.
Skikjøring er sosialt. Det er plass til to på en t-krok. Først står du kanskje mellom beina på mor eller far. Så står du ved siden av forelderen. Så står du sammen med en venn eller et søsken, mens mor kommer på t-kroken bak og holder et øye med dere.
Så tar du heisen selv med egne venner, går på stolheisen, den fylles opp med to, tre, fire eller så mange som åtte venner, praten går, og under dere ser dere andre kjenner i løypa og roper ut kommentarer mens de passerer under dere. Så drar dere ut i verden og går på en gondol med plass til enda flere.
Men én dag snur det. Vennene dine flytter, får seg samboer, må jobbe, blir brått interessert i golf, baking eller VM i stup på Eurosport.
Så står du der alene, på t-kroken.
Hva skjedde?
For meg er Fri Flyt drømmejobben. Litt fordi det aldri er mangel av folk å dra på ski med. Kretsen er blitt så mye større.
Men jeg husker godt hvordan det var da folk begynte å falle fra. De som virkelig er interessert i VM i stup, de må du bare ønske god tur ned i stolen, inn i TV'en og ned på djupet.
Men det finnes en gråsone før folk er helt i det blå.
Det er her kodeordet kommer inn. Om du ikke alt har et, anbefaler jeg sterkt å skaffe seg et. Det er så mange grunner til å ikke komme seg på ski. Det er kaldt, det var bedre føre i går, leggene verker, sofaen lokker, storsamfunnet (les: studier/jobb/partner/familie) krever sine ofre.
Men i blant er folk bare litt treige.
I dette nummeret skriver vi om en rekke drømmeturer, av typen du gjør én av i året eller kanskje i livet, av typen der du kjøper deg motorisert skyss opp på de aller beste linjene. Min erfaring at folk er lettere å be jo større turen er. Har de tid og penger, stiller folk fra gråsonen gjerne opp. Det gjelder å få de til å binde seg til masta ved å legge 799 kroner på en flybillett tidlig på året. Da kommer de alltid på flyplassen.
Kodeordet gjelder hverdagsturene. Det har ikke snødd på to uker. Det er 12 minus. Rett før kulda satte seg oppå landet, var det så mildt at alle spora fra forrige snøfall frøs inn i snøsålen som en urtidsmann i en bre.
Det er altså ikke i nærheten av gode forhold.
Du vil ut. En venn er i gråsonen. Han svarer «Litt sliten i dag» på sms.
Men før vinteren inngikk dere en pakt. Hvis en av dere skrev kodeordet, kunne man ikke si nei. Da var det pliktig oppmøte.
Du svarer – om du nå skal låne kodeordet jeg en gang brukte, som ikke er så vanskelig, eller orginalt, eller noen ting, i grunn, bortsett fra at det var loven som gjaldt:
ÅÅÅKOMMMIGJENA!
Tre kvarter seinere står dere på T-kroken.
Du har dratt en venn ut av gråsonen. Over dere er himmelen blå.
Ingen av dere kommer noensinne til å angre på denne dagen.
