– Du får ikke lov til å kalle meg skiboms. Det er et fjollebegrep. Jeg har et anstrengt forhold til hele det opplegget der. Jeg gidder ikke å tre inn i en rolle som en som har forsaket alt for å bare stå på ski. Du får ikke lov til å ha det et eneste sted i artikkelen, sier Bård Øymar.
Det er høst i Bergen, men ikke slik Bergen-høst som vi leser om i avisene. Det er varmt og det er ikke noe vits å ha på jakke i dag. Vi sitter på Fløyen, litt for moro skyld egentlig. Bård har vært her før, jeg har knapt nok vært i Bergen. Han har bodd og studert i Bergen de siste fem årene, og er i ferd med å avslutte en master i filosofi. Men har bor her mest om høsten. De siste årene har han bodd i alpene om vinteren. I Engelberg, Chamonix og Courmayeur. Der har han kjørt ski. Nesten hver dag hele vinteren. På våren har han reist til Røldal og Norge for å konkurrere i den norske frikjøringscupen. Først på telemark, så alpint. Men skiboms er han ikke.
– Man er ikke boms fordi man bor noen måneder i Alpene om vinteren mens man studerer.
– Hva er du da?
Jeg prøver å finne ut av hva slags fyr denne Bård Øymar egentlig er. Jeg ville kalt han boms, kanskje den største bomsen av dem alle. Han som snur på krona og får sesongene til å gå i Alpene med et minimumsbudsjett. Men jeg har skjønt at han ikke vil være han fyren. Så hvem er han da?
– Jeg er vel en student som kjører på ski. En som synes det ikke er spennende nok å bare studere. Og for kjedelig å bare kjøre ski. Det hadde vært for lite givende. Mitt premiss for å stå på ski er å bli bedre, ikke bare henge rundt i støvlene og drikke øl. Bård får betalt av sponsorer for å holde på med skikjøringen. I tillegg til å få klær og skiutstyr, får han bonus hvis han gjør det bra i konkurranser. I Norge er han en av få som har det slik.
– Vil du si at du er en profesjonell skikjører?
– Jeg får litt betalt for å kjøre på ski, men det er jo bare noe jeg gjør ved siden av å studere. Og det er jo ingen jobb. Jeg underviser i psykologi på videregående, det er en jobb. Men om jeg er proff? Egentlig kan du skrive hva du vil, for hvis man sier at man er proff i dette miljøet, så er man det.
«Egentlig kan du skrive hva du vil, for hvis man sier at man er proff i dette miljøet, så er man det»
La oss gå ti år tilbake i tid. Året er 2005. Bård er 16. Sammen med blant andre Bjørn Thomas Romsøe (Bjørni) og Petter Dokka Haug (Dokka) har han fått tak i en campingvogn. I Røldal.
– Vi kjørte buss fra Stavanger til Røldal. En kompis av oss kjente noen som hadde hatt vogna som russecampingvogn. Så vi fikk den! Men den manglet takluke, så vi måtte tette den med kryssfinner og glava. Kompisene fant fort ut at det var skikjøring som var kult, og hjemmebanen til de tre stavangergutta ble Røldal. Ikke Stavanger stadion. Og da våren kom og Viking fylte tribunene på sine hjemmekamper, stilte heller de tre kompisene til start i Røldal Freeride Challenge (RFC). Landets desidert mest prestisjetunge frikjøringskonkurranse. To helger før hadde Bjørn Thomas kjørt Sauda Backcountry Challenge på ødelagte twintipski og fikk tredjeplass i alpinklassen.
– Det var på den tiden man kun trengte å sende en e-post med påmelding og ha med signatur fra foreldrene til konkurransen. Det var førstemann til mølla.
– Hva tenkte du på morgenen da du skulle kjøre RFC for første gang?
– Jeg fikk ikke akkurat spist den morgenen. Det skumleste er jo det å gi gass samtidig som man skal holde det innenfor forsvarlige rammer. Sånn er det den dag i dag. Men det er klart, når det er første gangen er det jo et mye større usikkerhetsmoment. Man tror kanskje at andre har kontroll på situasjonen, men så skjønner man etterhvert at alle føler seg på same måten: Kvalme. Hele norgeseliten i frikjøring var samlet i Røldal den aprilhelga i 2005. Det norske frikjøringsmiljøet var inne i sin gullalder. En av gullalderne i hvert fall. Vant du RFC kunne du titulere deg som landets beste frikjører på ski eller brett. For mange var det sesongavslutning og den store styrkeprøven på en gang. Mye spennening var knyttet til frikjøringskonkurransene i Hordalands Chamonix.
– Vi satt og skalv på toppen. Jeg husker ikke helt. Sikkert en traumatisk opplevelse på starten der. Men jeg husker det var mange på start den morgenen som fortsatt er aktive. Det var mange som begynte å kjøre konkurranser den våren og som ble toneangivende i årene etterpå. Jonas Hjelme, Ove Nestvold, Torgim Vole og Jørgen Valde. Vi kjørte Ekkjeflåta i kvaliken og Tredjerenna i finalen. Bård kom på delt tredjeplass i telemarkklassen, bare slått av Henrik Haaland og Magnus Tveito. De to sistnevnte må regnes som noen av de aller beste norske telemarkkjørerne gjennom tidene.
– Etter den sesongen fikk vi blod på tann. Vi dro til Stryn. Til Alpene. Vi fikk lappen og kjørte en gammel Volvo til Chamonix, men måtte stoppe på grensa til Tyskland for å nappe ut piggene fra vinterdekkene.
Foto: Hans Petter Hval
Etter vinterferien det ene året blir Bård igjen i Chamonix. Han drar ikke hjem. Han ville bare stå på ski. Han kjørte sammen med Espen Fadnes. Han skulka skolen for å kjøre ski. Men det vil han helst ikke snakke om nå. – Hvor kult er det egentlig? Å skrive om noen som skulker skolen for å stikke på ski?
«Vi fikk lappen og kjørte en gammel Volvo til Chamonix, men måtte stoppe på grensa til Tyskland for å nappe ut piggene fra vinterdekkene»
Bård har alltid likt å kjøre konkurranser. Det er der man får vist hva man er god for, mener han. Å bli god på ski er et prosjekt for Bård. Et langtidsprosjekt. Han snakker om god skiteknikk og om det å kjøre kontrollert. Bård er kanskje best kjent som en som gjør akkurat det. Han er ikke den som drar backflip ut svære klipper. Bård kjører bare bra på ski. – Konkurranser er bra fordi det utelukkende handler om å kjøre bra på ski. Og jeg holder på med det fordi jeg fortsatt føler at jeg har progresjon og setter meg nye mål hele veien. Som for eksempel på slutten av telemarkkarrieren. Da vant jeg det jeg ville, kult det, men hva skal skje videre? Skal jeg slutte? Eller prøve noe nytt? Det var på tide å prøve noe nytt. Bård hadde vunnet de største konkurransene her til lands på telemark. Nå måtte han videre.
– Folk jeg snakker med som har slutta å kjøre telemark er veldig nostalgiske rundt det.
– Hvorfor er det sånn?
– Hvordan da? At jeg skulle knytte følelser til å kjøre telemark er jo helt absurd. Folk tror de driver med kulturkonservering. Det er like bakstreversk som om jeg skulle kjøre rundt på førstegenerasjons Teneighty.
– Du har ingen romantiserende greier rundt tele- marksvingen?
– Telemarksporten slik vi kjenner den i dag har opphav på 80-tallet. Svingteknikken har selvfølgelig blitt brukt tidligere, men den identiteten som telemark har, er relativt ny. På 80-tallet var det en bølge der sporter som for eksempel telemark og windsurf hadde en appell. Det var alternativt. For all del, jeg liker telemark, men det har på ingen som helst måte en større verdi enn å kjøre alpint. Men jeg kommer sikkert til å kjøre litt telemark når jeg slutter å konkurrere.
– Mange slutter å kjøre telemark fordi de får vondt i knærne. Hva med deg?
– Knærne mine, ja? Ikke noe problem med de.
Foto: Hans Petter Hval
Denne sesongen skal Bård fortsette på prosjektet sitt. Å bli bedre til å kjøre ski. Han skal ta skikjøringen sin enda et hakk videre. Ut i verden. I vår vant norgescupen sammenlagt etter seier i Stavanger Freeride og andreplass i RFC. Det betyr at Bård har skaffet seg nødvendige poeng i den internasjonale kvalifiseringstouren til den store Freeride World Tour. Målet for vinteren er derfor å kjøre kvalifiseringskonkurranser som på sikt, hvis det går veien, kan gi Bård en plass i verdenstouren.
«Det å lykkes i bransjen kan selvfølgelig være et mål, men det må være sekundært. Hvis ikke ender man opp med middelmådige skikjørere med hver sin videoblogg»
Tross målet om å stadig bli bedre, er Bård kritisk til det han mener er feil fokus i skikulturen.
– Det har en tendens til å handle litt mye om alt annet enn å kjøre bra på ski. Om å formidle gode opplevelser som folk kan relatere seg til og sånt. Det kan være fint det også, men på sikt så undergraver det sporten om man kun driver med dette. Mange krefter i skibransjen driter ganske kraftig i om du kjører bra på ski eller ikke, og det er helt greit det. Men om ingen bryr seg om god skikjøring, så driver alle sammen til slutt på bransjens premisser. Om man ikke skiller mellom god og dårlig skikjøring, så er det faktisk ikke noen sport igjen. Da er det kun en bransje.
– Du har ikke lyst til å være en del av dette?
– Jojo, for all del. Og det er forståelig at de kommersielle aktørene i bransjen er opptatt av formidling. De har jo tross alt produkter å formidle. Og uten disse er det ingen som kunne drevet med dette annet enn som hobby. Men om man som utøver går bort fra å ha det å kjøre bra på ski som et objektivt mål, og i stedet har det å lykkes i bransjen som mål, så er det ikke så mye sportslig igjen. Det er mer et kulturproblem som gjelder alle, også kjørere. Skisporten må ikke drukne i hele skikulturen. I Norge er det flust av talentfulle og ambisiøse skikjørere. Om de skal oppnå potensialet sitt, så er det essensielt at de skjønner at det å kjøre bra på ski har en egenverdi. Det å lykkes i bransjen kan selvfølgelig være et mål, men det må være sekundært. Hvis ikke ender man opp med middelmådige skikjørere med hver sin videoblogg. Bård er redd for at sporten han er så glad i skal bli fullstendig ødelagt.
– Hvis alt handler om å ta sprutsvinger foran kameraet, vil sporten dø ut. Det sportslige må fram. Og der er konkurranser en bra ting. Se på skateboarding for eksempel. Der er det strenge regler for blant det å trykke bilder av triks, der man ikke trykker bilder av triks som ikke er satt. Bergen er enda varmere nå. Bård sitter framoverlent på stolen når han snakker.
– Det finnes ingen objektiv standard for å kjøre bra på ski, slik som man har i andre sporter. Se på utforsykling for eksempel. Det er ganske likt. Både fysisk og mentalt. Men de har tidtaking. Vi har ikke det. Han mener det er mye talent som går til spille fordi ingen fanger opp de som vil satse.
– Sporten plukker ikke opp yngre talenter som kjører bra og som har potensialet til å bli veldig gode. Men de som kjørte bra for 10 år siden og har opparbeidet seg et navn beholder gjerne posisjonen uten å trenge å prestere. Slik er det ikke i andre sporter.
Bård vil se mer skikjøring i skifilmer, og synes dagens skifilmer ligner mer på reklamefilmer for opplevelser. Som en slags reaksjon til det lagde han og kompisene Tommy Nordbø og Thomas Søyland tre episoder med det de setter pris på når det kommer til skifilm: Nemlig skikjøring.
– The Hills er et oppriktig forsøk på å formidle skikjøring. Punktum. Ikke natur eller alt rundt. Null og niks slow-motion jukking i dyp snø.
– Du vil at skifilmene skal være slik som de var I gamle dager?
– Jeg forstår at skifilmene har behov for å fornye seg. Og det er bra at det er ulike filmer for ulikt publikum. Men jeg savner til tider skifilmer som legger vekt på ski og ikke film. De store produksjonene har stadig gått over fra ski til film, og det virker som alle følger etter. Selv kjøreres egne klipp inneholder til tider mer hubba bubba-snakk om betydningen av å være i fjellet enn skikjøring.
På Fløyen har han tatt av seg 4Frnt-genseren og sitter tilbakelent i stolen.
– Jeg er jo sykt priveligert som får lov til å drive med dette på denne måten. Bare tenk på det å få betalt penger for å ha ski på beina. Det å kunne konkurrere og gjøre det til en greie.
– Men hvor viktig er skikjøring egentlig?
– Det er både og. Jeg har jo brukt mye tid og krefter på det, og for meg er det jo viktig. Men selvfølgelig – å kjøre ski er jo i det store og hele ganske uviktig. Jeg har et avslappet forhold til det. Jeg kommer ikke til å slutte å kjøre ski selv om bransjen bare vil ha sprutsvinger på innerski foran kamera.
