Nå for tida er Vancouver Stians hjemmebane, og den stilfulle jibberen har begynt å hucke klipper i stedet for å gjøre historiens feteste switch 7 dobbelnose –Selv om Field Productions jubileumsfilm fra årets Fri Flyt Film Tour viste at paradetrikset fortsatt sitter.
– Hvor er du nå Stian? (Geografisk, i livet og sånn ellers.)
– De siste 4 årene har jeg bodd i Vancouver, Canada. I denne skjønne byen går jeg på Simon Fraser University. Tar en bachelor i Business & Administration med fokus på entreprenørskap og innovasjon, kulern, og prøver og gripe dagen.
– Når slutta du å kjøre ski?
– Har vel egentlig aldri sluttet og stå ski, men den søte tiden som aktiv utøver tok vel slutt i februar 2007.
– Hvorfor?
– Som de fleste andre begynte knærne mine å bli relativt dårlig etter mye slitasje og småskader, så den siste tiden var det mye smertestillende, piping, og sipping. Det gikk forså vidt greit å kjøre med smertene, men en dag i Hafjell sa det bang og jeg klarte ikke å stå oppreist lenger. Det viste seg at jeg hadde pådratt meg jumpers knee på begge knærne, samt ett stempelbrudd i venstre kne. Opererte venstre kne høsten 2007, men det var lite legene fikk gjort for å fikse stempelbruddet. Prøvde selvfølgelig å trene opp knærne igjen, men jeg var for tjukk og lat til å få trent de godt nok, så jeg stakk i militæret og da ebbet vel ting litt ut.
SÅNN SER´N UT: Stian Bødtker Berentsen i Vancouver i Canada, hvor han studerer. Foto: Martin Andersen
– Hva var det siste du gjorde på ski som du var spesielt fornøyd med?
– De siste årene har jeg sakte men sikkert jobbet med å opparbeide litt større testikler når det kommer til høyder og kjøring i fjellet. Fortsatt ikke helt komfortabel i de brattere fjellsidene, men kjøringen blir kvassere for hver dag som går. Det har jo da blitt ett par hucks jeg er fornøyd med.
– Hva er høydepunktet i skikarrieren din?
– Det må vel være 5. plassen i slopestyle i US Open i 2007. Det var skikkelig stort og jeg synes fortsatt det er meget stilige greier.
– Hva betydde det resultatet for deg?
– Det betydde selvfølgelig fryktelig mye. Det var min første internasjonale konkurranse, mange av gutta jeg så opp til var med, og det ledet til mye ålreit på sponsorfronten. Gleden ble jo relativt kortvarig siden jeg skadet meg etter et par tre uker etterpå, men det er noe jeg rangerer like over nest lengste kast i liten ball på Hovseter ungdomsskole.
BC: Puddersnøen i British Columbia er av den dype og tørre typen, og åpner for hucking. Stian lar kne være kne og kaster seg ut en hissig klippe i BC. Foto: Martin Andersen
– Hvilket forhold til skikjøring har du i dag, kjører du mye?
– Jeg har vel alltid hatt et veldig romantisk forhold til skikjøring. Vinteren er min elsker, og som alle andre elskere jeg har hatt er hun feiende vakker, morsom, men tidvis kald og beinhard. Hun har allerede meldt sin ankomst og jeg skal sørge for å få utnyttet min siste vinter her borte til det fulle.
– Følger du med på skiscenen fortsatt? Hvem imponerer deg mest?
– Følger jo selvfølgelig med på hva som skjer både i ski og snowboardverden. Har jo skikkelig mange tøffe og nære facebookvenner som linker ut det beste snasket, også blir man jo som regel dratt med på en liten nysgjerrighetstur videre derfra. Gutta på landslaget putter det ned om dagen, både på ski og snowboard. I sommer var jeg på Fonna med mange av de gode gutta, både gamle og nye, og det var gøyalt å se!
– Har du planer om et comeback?
– Har ingen store planer om å gjøre comeback, men jeg praktiserer mye yoga for å kunne rippe hardt og ta på litt luft i vinter. Men man vet jo aldri, kanskje jeg får sippa meg til en dag eller to med kjøring sammen med min kjære fetter Niels i ANTI media og/eller Field Prod hvis de kommer over til BC.
STIL: Hvem husker ikke Stian BBs fete doble nosegrabs? Foto: Endre Løvaas
– Hvem pusher om sporten om dagen?
– Sporten har jo vokst mye siden jeg holdt på aktivt. Det er flere kjørere, som alle prøver å finne sin egen stil (eller ikke). Så du kan jo si at kjøringen og pushingen går i like mange retninger. Det gjør jo at man kan la seg bli imponert og forbauset av gutta som kliner til med mye rotasjoner, nyte tidløs kjøring i fjellet og digge urban kjøring. Men kan jo ærlig innrømme at jeg har en forkjærlighet for leken parkkjøring, det er jo det beste.
– Hvilken skifilm er tidenes beste?
– Det må være Happy Days på VHS. Det er vel filmen jeg har sett flest ganger, og en av de siste filmene hvor skikjøring ikke ble glorifisert og snakket om i alt for mye detalj. Skikjøring var rett og slett bare noe jævlig gøyalt og artig man gjorde sammen med gode venner. Misforstå meg rett, det er blitt laget mye bra filmer i senere tid, og jeg skjønner at ting må utvikle seg med tiden, men jeg synes at det enkleste ofte er det beste – ski er bare ski, og det er knallkult!
GAMLE DAGER: Kari Traa var på besøk til kidsa i Heming Adrenalin i 2002, og lærte blant annet unge Stian B. Berentsen hvordan man hekler. Foto: Mette Nygård
– Hvis du skulle se én skifilm i høst: Hvilken? Og hvorfor?
– Field Productions 10 års kavalkade. Det er den eneste jeg har sett i høst, men det var herlig trivelig å se hvordan Field har utviklet seg og blitt en godt respektert butikk.
– Hva savner du mest med å være profilert skikjører?
– Savner vel egentlig ikke så mye av livet som aktiv utøver. Tiden går og man finner ut at det er mye morsomt å finne på. Jeg går rundt å gleder meg over at det er mitt siste år som student, og at jeg skal hjem til Oslo by å finne meg ett krypinn og en jobb. Blir fantastisk flott å komme hjem til familie og gamle gutta, og det bedrer jo også mulighetene for å gjøre det jeg savner mest med å være profilert kjører; bekymringsfri og lett kjøring med gutta boys.
Se flere bilder av Stian i galleriet under!
