– Hvor er du nå? (Geografisk, i livet og sånn ellers.)
– Akkurat nå bor jeg i New York og tar en master i grafisk design på School of Visual Arts, og her blir jeg på ubestemt tid tror jeg. Selv om jeg blir litt utsultet på naturopplevelser her i byen, er det fremdeles det beste stedet jeg har bodd. Jeg føler meg veldig fri.
– Når slutta du å kjøre ski?
– Om jeg husker riktig; mellom 2010 og 2011 sesongen.
– Hvorfor?
– For å være helt ærlig så klarte jeg ikke å komme meg tilbake etter at jeg brakk benet i 2007, kjøringen og nivået ble aldri det samme, og det ble det litt som å tviholde på det som en gang var. Jeg trodde nok var bedre på ski enn jeg faktisk var, og oppførte meg egentlig veldig dårlig. Kall en spade for en spade. Da jeg kom inn på Westerdals i Oslo våren 2010 var det som om ting ble veldig tydelig, og jeg måtte ta et valg: Være halvgod på to arenaer eller god i én. Jeg valgte skole og alt det innebar, og er fornøyd med valget mitt den dag i dag.
I DAG: I 2011 var Mille Windfeldts skikarriere over, og en selvkritisk Mille ser i dag tilbake på en tid med -etter eget utsagn- dårlig oppførsel og for høy tro på egne ferdigheter. I dag studerer hun i New York. Foto: Privat
– Hvem var heltene/ forbildene dine da du var på høyden?
– Grete Eliassen var selvfølgelig en heltinne for meg, hun og Sarah Bruke var der fra begynnelsen, og for jenter så tror jeg de symboliserte at sporten var romslig nok til at alle som ville kunne få plass. Da jeg endte på samme team som Sarah gikk jeg rundt og var starstruck 24/7. Kjersti Buaas som også kjørte for Roxy var også et stort forbilde, hun var så dedikert, profesjonell og klarte å ha det gøy hele veien. Hun er fremdeles på toppen og det sier sitt. Vi hadde det veldig mye morsomt sammen.
– Hvem kjørte du mest sammen med?
– I starten var det jo Adrenalin crewet i Tryvann og Varings, Dean Martin (storebor til Elvis Harsheim, journ. anm.) og Elvis, Dølp (Thomas Dølplads, journ. anm.), Stian BB og etter hvert Aleksander Aurdal. Mine beste skiminner er fra tåkehelvete og herpa rails. Deretter folk fra NTG og de jeg reiste mye sammen med som Ida Amble, PK Hunder, Espen Linnerud, Anders Backe, Dølp, Aurdal, pluss pluss pluss, og Roxy teamet selvsagt.
– Hva var det siste du gjorde på ski som du var spesielt fornøyd med?
– I gamledager tror jeg at den gangen jeg slang meg med på en session på en hundre fots stepdown med Simon Dumont og de i Snow Park på New Zealand, og det endte opp med å bli en helishoot. Det var det største hoppet jeg hadde sett og jeg, for å være litt skrytete, leverte ganske greit. I fjor påske våget jeg meg tilbake i mini-parken og det var morsomt å se at de fleste triksene fremdeles satt, selvsagt mer sketchy, men det funket. Stolt som en hane!
NEW ZEALAND: Mille kjører i det som var verdens beste høstpark før 2010: Snow Park på New Zealand. Det var i denne parken hun opplevde karrierens største høydepunkt. Foto: Dom Daher
– Følger du med på skiscenen fortsatt? Hvem imponerer deg mest?
– Da jeg sluttet gjorde det nesten fysisk vondt å følge med fordi jeg savnet det hele så mye, men som med alle brudd så går ting over og nå er jeg interessert. Jeg jobbet med Nor Freeski i fjor og da måtte jeg gjøre en hel del research om hva som forgikk i miljøet og så nå følger jeg ivrig med -spesielt på jentene!
– Har du planer om et comeback?
– Nei, jeg har begynt å lage sånne «offe-lyder» når jeg reiser meg fra stoler og slikt, så jeg tar det som et tegn på at jeg både er for gammel og for dårlig trent for det sinnsyke nivået som sporten bærer preg av nå.
– Hvem pusher om sporten om dagen?
– Tiril. Herregud, Tiril! Det er så kult å se at jenter ikke bare holder seg til det trygge, men pusher både når det kommer til kompleksitet og stil. Jeg syns Jesper Tjäder har en lekenhet i måten han kjører på som får syke ting til å se helt naturlig og effortless ut.
PÅ HØYDEN: Mille Windfeldt er en av tidenes beste, norske, kvinnelige jibbere. Foto: Roxy
– Hvilken skifilm er tidenes beste?
– Jeg syns det er vanskelig å si, men her er en topp tre: Session 1242 (Pep Fujas segment), Teddybear Crisis (Tanner Hall segment) og The Scanners (hele). Disse er eldgamle, men den upretensiøse siden man ser her er grunnen til at jeg kastet fartsdressen in the first place.
– Hvis du skulle se én skifilm i år: Hvilken? Og hvorfor?
– Jeg ser alltid det Field Productions lager og legger ut. Jeg hadde noen få segmenter med Field way back then, så det er en av grunnene til at jeg «følger« de, men også fordi broren min har samarbeidet mye med Filip, og hvis man bare skal se én ting uten å helt vite hva det er så er Supervention på en måte et løfte om at hva enn de gutta kommer ut med, så kommer det til å være fantastisk!
– Hva savner du mest med å være profilert skikjører?
– Eventyret, spontaniteten og friheten. De vennene jeg fikk over hele verden og de opplevelsene jeg da tok for gitt, men som jeg setter veldig stor pris på i dag. Og selvfølgelig det å tusle rundt i superundertøy etter en hel dag i bakken og deretter kunne si «another great day at the office»; det er luksus.
