– Hvor er du nå Ane? (Geografisk, i livet og sånn ellers.)
– Har bodd halvannet år på Vestlandet nå, i Lustrafjorden innerst i Sognefjorden. Reist mye mindre enn tidligere, men er nå på farten hele tiden likevel, men med mer fokus i Norge. Hadde min første grønnsaks- og urtehage i sommer og gikk jo all inn, så jeg hadde nok å holde på med i perioder. Trener mye Taiji og dykker inn i planteverden. Mye medisin for folket der. Dykket har jeg forøvrig også gjort mye siste årene, det er en magisk verden under overflaten. Ellers har jeg vært en del på tur i Hurrungane. Vært masse i naturen hele året i et roligere tempo enn før, mye livslære med roligere omgivelser.
– Når slutta du å kjøre ski?
– Har jeg sluttet? Hehe, jeg kjører absolutt ikke like mye som før og det var jo meget mye. Men mest av alt ikke så på hugget med å dele alt jeg gjorde en stund. Glemte at jeg hadde Instagram et halvårs tid, men nå er jeg ganske på sosiale medier til å være meg vil jeg si. Akkurat nå er jeg på photoshoot i Dolomittene, og snart på vei til Grønland før jeg runder av vinteren i Lofoten. Så de skiene slipper ikke føttene mine så lett gitt, men skal pleie de bedre enn før med en runde til Peru mellom disse skiturene. Ja, det er tett program frem til plantesesongen gitt.
PÅ TUR: Ane i Jotunheimen i forbindelse med innspillingen av skifilmen Head Straight. Foto: Anki Grøthe
– Hvorfor trappe ned?
– Jeg har så masse annet jeg driver med nå enn å reise ti måneder i året innenfor ski, snowboard og surfemiljøet. Livet har så utrolig mye å by på som jeg elsker å utforske, så da blir det ikke så mye tid prioritert til blogging om ski som før. Og livet har virkelig mye å by på og lengselen etter å gå videre, og lære mer enn det skiindustrien kan by, på har vært sterk lenge. Være i fjellet er noe helt annet, det elsker jeg! Det går jo unna i et voldsomt tempo for de fleste rundt omkring og det skjer mye i mitt liv så måtte gjøre noen grep for å ikke drukne. All denne detaljplanleggingen av fremtiden er ikke helt min greie, men noe mange partnere etterspurte. Synes livet flyter voldsomt mye bedre når jeg er mer i nuet og kan følge intuisjonen min igjen. Til det trenger å jobbe med mennesker som respekterer og forstår det, så nå skaper jeg rom for det nye.
– Hvem var heltene/ forbildene dine da du var på høyden?
– Det spørsmålet er det jeg aldri har kunnet svare på. Aldri hatt noen. Møter hverdagshelter i livet overalt og det har alltid inspirert meg mer enn rene idrettsprestasjoner så fulgte ikke så mye med. Men absolutt mange idrettsutøvere som har inspirert meg som mennesker opp gjennom årene når våre veier har møttes. Og listen av inspirerende hverdagshelter kan jeg ikke gå inn på her. Det hadde blitt en bok. Mange av de liker forøvrig å sporte rundt i naturen på sin måte, men heltedyrking synes jeg er merkelig fenomen. Best å prøve å være seg selv å skape sin egen vei uten for mye fokus på forbilder. Mangfoldet og det unike fenomenet vi alle er, er jo det som er interessant og gir menneskelig vekst. Etter min mening.
BEST I VERDEN: Ane vant Freeride World Tour i 2009 og 2010. Foto: Christophe Margot
– Hvem kjørte du mest sammen med?
– Chamonix-crewet, jeg hadde jo base der i 13 vintre. Karsten (Gefle) og Fred (Syversen) på norske dager, men mye franske og internasjonale gutta de siste årene jeg bodde der.
– Hva var det siste du gjorde på ski som du var spesielt fornøyd med?
– Lå langflat på fjellski her forleden, lenge siden jeg har ledd så mye alene! Men regner med at du spør om frikjøring. Dagene i Chamonix i fjor står meget høyt i kurs. Ville forhold og kort tur fikk meg virkelig til å sette pris på opplevelsene. Hoppa høyt igjen og fikk en god følelse av å fly med ski på igjen. Ellers har jo det å utforske Jotunheimen, spesielt Hurrungane de siste to årene vært en sterk opplevelse. Vill energi der inne!
– Følger du med på skiscenen fortsatt? Hvem imponerer deg mest?
– Nei. Men det har jeg vel strengt tatt aldri vært på ivrig på. Ski scene er forøvrig et merkelig ord, følger godt med på de som er fysisk rundt meg. Vår egen scene. De som er ærlige med seg selv og går sin egen vei, hva det måtte være, imponerer meg mest.
– Har du planer om et comeback?
– Jeg liker å lære nye ting og utvikle meg på forskjellige plan og comeback eller å komme tilbake høres ut som repetisjon i mine ører. Så nei ikke noe comeback, men gå videre i livet i aller høyeste grad. Og ski er fremdeles ofte med i reisebagen!
FERSKVARE: Denne hucken er av nyere dato, og viser at Ane Enderud slett ikke har gått ut på dato selv. Foto: Erlend Haugen
– Hvem pusher om sporten om dagen?
– Har ikke peiling, bortsett fra Chamonix-crewet da. Og de som besøker stedet og blir tatt med rett inn i lokal kunnskapen om fjellene drar på noe voldsomt om dagen. Aldri vært i nærheten av å kjøre med så dyktige fjellfolk noe sted i verden. Man utvikler en egen intuitiv følelse når man kjører så hissige fjell så mye med sånt selskap. Men det er en hårfin balanse. Jeg har mistet mye venner og bekjente de siste årene så den pushingen av livet som alpin skikjøring fremkaller kan være uheldig hvis man ikke er våken og bevisst på hva vi driver med der ute. I frikjøring vil jo pushing av sporten også innebære pushing av naturen, og personlig liker jeg følelsen av å være en del av naturen ikke seire over den. Så respekten må være til stede hele tiden, ellers går ferden til en annen dimensjon. Og konkurranse er konkurranse, etter min mening ikke der sporten utvikler seg (hva vi nå legger i å utvikle en fri sport?). Det er mye adrenalin-baller ute og går!
– Hvilken skifilm er tidenes beste?
– Vet ikke.
– Hvis du skulle se én skifilm i år: Hvilken? Og hvorfor?
– Vet ikke. Hva anbefaler folk?
– Hva savner du mest med å være profilert skikjører?
– Ikke så mye egentlig, det er en tid for alt. Synes forøvrig jeg er passelig profilert jeg selv om dere slutta å ringe! Har vært profilert i noen bøker siste tiden, livsstil magasiner, outdoor magasiner og jevnt og trutt her og der. Var jo “blåst” utover Anton Sport vinduer i Oslo i fjor og skvatt da jeg forvillet meg ned i Bogstadveien, hehe. Savner noen av vennene fra den tiden som jeg ikke ser lenger, men sånn er nå livet når man ikke går i ring. Vi utvikler oss forskjellige og da er det vanskelig å være de samme stedene med de samme folka gjennom forskjellige faser av livet. Jeg har så mange flotte mennesker i livet mitt og er meget takknemlig for det!
Ane Enderud vant Verbier Extreme i 2010. Se vinnerrunnet hennes her:
