Onsdag kveld 1. november gikk en gruppechat på telefonen min varm. Setninger som «Sjekk yr!», «Bluebird!», «Toppdag?», gikk igjen og det var god kok. Jeg var derimot klar over at en fremføring av neste skoledags tema også banket på døren. Dessuten var jeg heldig som alt hadde fått noen skarve, abstinensdempende, svinger på ski, og var derfor bestemt på at denne måtte jeg la gå. Likevel gjorde jeg som jeg ble oppfordret til; gikk inn på yr.no, søkte opp Fanaråken og det ble fort lagt opp til selvstudie i neste skoledags emne.
SNART OPPE: Mye folk og gode spor på vei opp. Foto: Mikel Gonsholt
Vi endte med å bli fem førsteårsstudenter som reiste fra Sogndal klokka åtte, og ga full gass mot Sognefjellet. I bilen satt Gina Birkeland Milde, Tim Maarten Riesen, Eirik Byrkjeland, Martin Feldman og meg. Turtagrø forsvant bak oss og topper vi aldri hadde sett toppen av, bare hørt historier om, reiste seg foran oss.
Parkeringa ved Prestesteinsvannet viste at vi ikke var de eneste som hadde tatt nytte av godværet og håpet om at vi var de eneste på breen forsvant fort. Stemninga var likevel høy mens vi trasket bortover mot breen på kryss og tvers mellom steiner og bare flekker. Det var tydelig at det hadde minket på snø siden søndagen, da vi sist var her oppe. Det var faktisk også mer mennesker enn lemen på breen, noe som var nytt for oss.
UTSIKT: Nydelige omgivelser første november i Jotunheimen. Foto: Mikel Gonsholt
Det var Fanaråken som var målet, så etter å ha trasket opp på breen på hard og isete snø, dreide vi sydover. Det var tydelig at det var henget øst for Steindalsnosi som trakk folk denne dagen. En etter en suste nedover henget og snøen så god ut. Synet av det som tilsynelatende var pudder, men som senere viste seg å ha en tynn gjennomslagsskorpe, fikk oss til å snu halvveis over breen og følge mengden. Jo høyere vi kom i henget, jo tynnere ble gjennomslagsskorpa. Det var tydelige og gode spor igjennom skavlen som vi fulgte til toppen med skia på skuldra. Etter å ha vært på breen to ganger i whiteout de tidligere ukene, var det godt å komme til toppen og nyte en utsikt en skifilm verdig. Turen ned den øverste delen av henget blottla litt rusten skiteknikk som førte til litt knall og fall, men etter at de obligatoriske forsesongsfallene var unnagjort ble resten av nedfarten nytt til det fulle, til tross for hardere og hardere føre mot bunnen.
Se galleriet for flere bilder fra turen!
