– Har du vært på tur i trikot!? spurte hun som satt ved side av meg i de trange baksette av stasjonsvognen.
Det tok lit tid før hun oppdaget at jeg var kledd ut i en ganske sexy/frekk kondomdress, vanligvis brukt til randonee konkurranse. Sikkert fordi jeg hadde tatt på meg primaloft jakken mens vi sto og ventet på haik....
Skiforholdene i Tromsø nå er ikke det man kan kalle optimale med 40 dager siden siste store snøfall. Men om du har skarejern, isøks, og stegjern er det fabelaktig forhold for optimister. Nydelig lys i fjellet nå, og dagene virker lang relativ til mørketida som ble slutt for en liten måned siden. Selv om det er liten skredfare i fylket nå så er Tromsø blitt et skareparadis og mange ellers snille nedkjøringer har blitt om til store flanker av glasert shitfuckskiinghelvete! Jeg prøvde å kjøre en ny renne på Breitind for noen uker siden, men forholden var så dårlig at etter noen ekle hoppsvinger besluttet jeg å heller nedklatre resten av renna. Etter det har jeg satt mine brattkjøringsprosjekter på hylla frem det er bedre forhold for eksponert skikjøring med større konsekvenser. Heldigvis er det mye fine traverser man kan gå, som ofte blir oversett dersom det er bra skiføre. Jeg hadde vært en rask tur på Djeveltanna med to kompiser fredag morgen, og selv om vi klarte å finne 5-10cm snø som satt opp på skarelaget var det fortsatt behov for hørselsvern på nedkjøringa. Når jeg diskuterte turplaner med Jørgen til lørdag besluttet vi å prioritere en fin ryggtravers over å prøve å finne bra skikjøring. Etter vi hadde sendt mange forskjellige skjermbilder av kartavsnitt til hverandre på Messenger ble vi enig om å sjekk ut fjellene rundt Gjømmerdalsbreen, en liten kjørertur fra Tromsø.
Jørgen er en av mine faste skikompiser. Til tross for at jeg har en litt høyere lycrafaktor enn Jørgen, er vi sånn cirka like sprek eog like innstilt i å gå i samme stil ... fast and light! Etter litt mange turer på våre superlette racingski i det siste ble enig om å ta med storskiene (les 78mm og 82mm under foten, alt er relativt) og vi pakket sekker som var kanskje litt tyngre enn vanlig. Vi var usikker på hvor teknisk denne ryggen kom til å være ,så vi hadde med to lette klatreøkser hver, to 30m halvtau og et lett klatrerack.
Etter min mening er «fast and light» mer av en holdning enn noe du måler i gram og kilometer i timen. Derfor liker jeg å bruke racingdressen min så ofte det er forhold for det. Om vi glemmer for et øyeblikk hvor bra jeg ser ut i en sånn drakt, og tar ikke hensyn til hvor behagelig det er å gå i en sånn drakt, kan vi vurdere de praktiske evnene. Den er laget for å trekke over føttene mine så jeg ikke får snø ned inne de 750g skistøvelene mens jeg kan fortsette skifte fra ’gå’ til ’ski’ modus uten å justere buksen. Så har jeg masse lommer på innsiden av drakten. Her har jeg plass til hansker, feller, vindjakke, briller, kamera, buff, vanflaske, og masse Snickers. Da kan jeg rask og effektivt ta av og på meg klær; ta av og på feller; og spise og drikke mat uten å må ta av meg ryggsekken. All den tiden spart bidrar til at en høyere andel av den tiden jeg er på tur er brukt til skikjøring.
Og det er mye tid å spare på å være effektiv om du skal dra på langtur over flere fjell. Etter vi benyttet den fine doen ved parkeringen der Smalakdalen møter Lavangsdalen gikk vi med ganske rolig tempo opp til fjellet som heter 1118 på kartet. Her var vi glade for skarejern og glad for å komme oss inn i sola ut av den kalde dalen som ligger i skyggen. Mens vi gikk sørover langs ryggen så jeg en kjempefin flanke på østsiden av skardet mellom 1118 og 1161 som gikk ned til Gjømmerdalsbreeen hvor det var glimrende sol og utsikt til Lyngsalpene. Etter en kort diskusjon ble vi enig om å satse på skikjøring i stedet for klatring, og så plutselig var skia på og feller av. Deretter krysset vi breen og gikk opp på en topp som står 974 på kartet. Her var den en fin renne på nordøst sida. Vi klarte å klatre rundt til starten av renna så vi slapp å bruke tid på å lage et rappelfeste. Her var det kanskje den fineste snøen som vi fant på turen, men det var kaldt når vi kjørte ned inne i skyggesida av fjellet.
Så gikk vi opp østryggen på Gjømmertind og fant sola som lyste opp fjellene i en helt fantastsk måte. Bratt og eksponert toppheng i snø som ga akkurat nok feste til stålkantene førte til et litt slakere flanke som lot oss kjøre noen store svinger med litt fart i flotte omgivelser.
Herifra hadde vi tre valgmuligheter
Kjøre ned til Laksvatn og haike der ifra,
Gå opp mellom hatten og Blåtind for å kjøre ned til E8 og haike der ifra
Gå opp Tverfjellet og ta en lang travers ut til Smalakdalen og tilbake til bilen med hodelykt.
Det ble valg 2, og vi tok på oss feller igjen før vi tok den siste nedkjøringen i det siste lyse øyeblikkene av dagen. Turen gikk over 18 km med 1900 høydemeter og det brukte vi 6 timer og 20 minutter på. Vi gikk i ganske rolig (for oss) tempo og jeg drakk mindre enn en halvliter vann og klarte å spise to Snickers underveis. Heldigvis måtte vi ikke vente lenge for haik fra de som ble så overasket av kondomdrakten.
Jeg flirte med en gang før jeg forsøkte å gi dem en halv-god forklaring for mitt små-perverse forhold til carbon, lycra, og raske briller. Selv om de var skikjørere som nettopp hadde vært på topptur, ut ifra spørsmålene de stilte begynte jeg å skjønne det jeg driver med i fjellet er kanskje litt utenom de vanlige.
Jeg skriver ikke om denne turen fordi jeg syns dette er en imponerende sportslig presentasjon (den er ikke det), men jeg deler mitt perspektiv på hva som har blitt en vanlig tur. Det jeg måtte forklare er at jeg ikke er en eliteidrettsutøver. Ja, jeg deltar i randoneekonkurranser, men jeg pleier å komme i mål minst 30 minutter bak de raskeste. Du behøver ikke å være et O2-fantom heller for å delta. Jeg har jo ingen bakgrunn som idrettsutøver fra noen annen sport bakgrunn. Jeg har bare vært mye på tur. Men å delta i konkurranse gir motivasjon for å lære seg hvordan å bli mere effektiv på alt man gjør på tur. Feller av og på raskere, gå raskere, ta ski av og på sekken raskere, kjøre ski raskere. Det er en arena for å pushe meg selv hardt i fjellet i en sammenheng hvor jeg må ikke bruke energi på rute valg og skredfare vurderinger. Jeg må bare føle flagg og prøve yte alt jeg kan ute av kroppen min. Disse ferdighetene kan jeg videreføre til mine egne turer så jeg går mere effektiv og har overskudd på formen. Da kan jeg fokusere på å være tilstede i fjellet når jeg er på tur så jeg kan ta gode avgjørelser der og da. Konkurranse er hvordan jeg trener for å være på tur, jeg går ikke på tur for å trene til enonkurranse!
Gjennom årene har høkking blitt erstattet med hoppsvinger. Breie ski erstattet med små. Adrenalin erstattet med endorfiner. Spaden min brukes oftest til å grave profiler, og jeg kan ikke huske siste gang jeg har bygget hopp. Men gleden av den perfekte svingen på en vakker linje i snødekket vinterfjell er fortsatt det som får meg til å ta kaffen svart hver eneste morgen. Selv om jeg har byttet ut bukse med tights, samler jeg fortsatt på GNAR poeng, fordi jeg er den beste skrikøren på fjellet. Er du uenig? Da er du velkommen til å møte meg på Skittentindrando 14. april hvor jeg forventer å komme i en suveren 12. Plass ca. 37 minutter bak norgeseliten. Det er ingenkrav til å stille i tights, men jeg lover, det eneste som er bedre en å gå på skitur i tights, er skitur i shorts!
Bilder: Finn Hovem og Jørgen Myhr
