Fri Flyt 138
Nok en stappfull utgave av Norges feteste blad! I nyeste utgave av Fri Flyt kan du lese om:
Eikedalen: Norges beste bynære frikjøring?
Loen: Landets råeste gondol
Sogn skisenter: Møt Heggis Gun Crew – få en smakebit lenger ned!
Oslo: Nedlagt skisenter i Nordmarka og Oslos beste skogskjøring
Robert Ruud: Arveprinsen fra Kula (ja, altså gønnerunnet i Ål)
Albania: Billig og fet catskiing
Test: Åtte allsidige topptursekker
…og MYE mer: Leder, Spør Steingrim, Øyeblikket, Vilde Fimreite, Fjellsetra Freeride, neste sesongs stæsj med mer!
Jeg var forberedt på mye på min første tur til Sogndal: Harde diskusjoner om norsk distriktspolitikk og sammenslåing av høgskoler, nynorskens fremtid i en stadig mer engelskpåvirket verden, den tsunamiske randonebølgen som når epidemiske proposisjoner og ikke minst om solid skikjøring. Men jeg spådde aldri at det var sitkagranen – dette quick fix-treet fra femtitallet som har blitt plantet over det ganske land, som skulle få meg i kne.
Les UTEs test av store topptursekker for enda mer inspirasjon!
Egentlig startet denne reportasjen indirekte på Grünerløkka for 10 år siden. Det var midt i dette ubarmhjertige skjæringspunktet hvor noen kompiser styrer inn i katastrofesmåbarnstilværelsen og sier fra seg enhver verdighet og legger ikke bare pudderski på hylla. Nei. Man vinker søvndeprivert farvel til all spontanitet og impulsivitet og føler en absurd dragning mot charterliv i stedet for Chamonix. Det var i et slik øyeblikk, altså før befolkningsøkningen var et faktum at Tarjei, min venn gjennom tykt og tynt, ja - jeg tror det må har vært på en askegrå novemberonsdag på Bar Boca – akkurat da 13-trikken dundrer ned Thorvald Meyers gate og hipstere med moon-tan oppsøker gatene, at Tarjei sukket oppgitt og smalt halvliterglasset resolutt ned i rød respatex og sa:
– Nei, faen – jeg er lei av Oslo, jeg tror jeg vil flytte et sted som er litt mer sentralt, sa han og la inn en kunstpause.
Erkjennende kunne vi andre nikkende medgi at det geografiske sorte hullet som utgjør trekanten Bjølsen-Sandaker-Torshov ikke er hovedstadens mest råsexy beliggenhet, dog likefullt intet å skjemmes over.
– Et mer sentralt sted, for eksempel Kabelvåg, sa Tarjei.
Det gikk et søkk gjennom lokalet og vi satte frydelunddråpene i halsen. Rockabilly-gutta stivnet av skrekk og lyden av trikken forsvant i noen sekunder.
Nå, ti år senere, i det jeg står på ferja mellom Fodnes-Mannheller og bare en bro og en tunnel unna Sogndal, tenker jeg det var greit at valget falt på saftbygda, høgskolebyen, frikjøringsnavet og det bratte midtpunktet dypt inne i Sognefjorden. Ikke et vondt ord om Kabelvåg, men geografiens realisme er nådeløs når helgeturer skal planlegges.
Det er ikke mye man ser i januarmørket, gjennom en lett snøbyge og en fredagskveld som har passert både Skavlan og tacotid, men man fornemmer absolutt denne slående kombinasjonen av smal fjord og bratt fjell. Kombinert med overdose trakterkaffe og svele med snørkrem – det lå en en sitrende spenning i luften.
La meg allerede nå skryte hemningsløst av Hafslo og Sogn skisenter. Forelskelsen, ja – jeg vil gå så langt, oppsto allerede da jeg skulle gjøre et billig poeng av heiskortprisforskjellene i Norge og leste meg på nettsidene til skisenteret. Her står det: «Hyggelige barnebakkar, flotte langrennspor og frikøyring i verdsklasse. Sogn Skisenter ligg i Hafslo, Luster kommune og er drifta av eldsjeler i kommunen». Dette er det nærmeste man kommer poesi. Smak på denne setningen som kombinerer det pragmatiske og rasjonelle på den ene siden og fellesskapet og dugnadsånd på den andre: «Drifta av eldsjeler....»
Gira på stæsj? Her finner du noe av det råeste som kommer neste sesong!
Det står også i perfekt stil til ikke bare denne velkjente åttitalsarktekturen som preger bolighus og idrettsbygg fra sent åttitall, men også varmestuen som serverer hjemmelaget gjærbakst og lørdagspizza med rikelig fyll, oreganokrydder og et raust lag ost. Personen bak disken, en kvinne i de seige og sene femtiåren, presiserer også at de har økologiske drikker å tilby. Skisenteret har også en Poma-heis. Denne bastarden av en udødelig skitrekk-kunst som simpelthen aldri forsvinner – ja, vi kan kalle den frikjøringens vinyl. En sound og en feeling som aldri kan slås for oss om styrer etter den emosjonelle seismografen.
Rent topografisk kan man med rette påstå at fjellene i middelbar nærhet ikke akkurat strutter av alpin potens og alpe-schwung. For en sørvestlending fører jo dette til umiddelbar skadefryd. Det er allikevel slående at fallhøyden er anstendig og de konvekse og rullende hengene som begynner på urørt snaufjell, fortsetter forbi en seter og et spredt belte av spinkel fjellbjørk, for deretter å bli stadig brattere samtidg som skogen blir tettere, sporene dypere og grantrærne høyere. Til slutt må man altså bråstanse og kjære langs denne palisaden av sitka. Og det er her problemet oppstår. Helt i enden av denne palisade-kanossagangen, som førte oss først ut på et jorda, for deretter inn i et heseblesende hockeystrekk i et langrennsspor, ligger det altså et veltet grantre. Vi snakker om en tykk stamme – cirka dobbelt så tykt som låret til Aleksander Aamodt Kilde. Med en dyp og godt timet knebøy og anstendig fart lar det seg absolutt gjøre å kjøre under stammen. Det går fint de fem-seks første turen. Så begynner det å bli verre.
Den siste turen stanger jeg hodet i trestammen så det synger i både hjelm og gebiss. Har jeg fått et snev av en hjernerystelse eller gikk trykket rett i lynavlederen? Jeg satser på det siste og takker ja til Tarjeis siste forslag – en tur over jordene før vi drar hjem.
Sjekk ut Fri Flyts svære testarkiv!
Heldigvis er januarlyset er nådeløst og tilgivelig. Skidagen er kort og møter liksom rævkjørt lårmuskultatur på en voksen måte. I det blåtimen begynner å omfavne fjellet traverserer vi langt til skikjørerers høyre. Så langt at jeg begynner å bekymre meg for denne berømte høyden som alltid er taperen når man traverserer. Men ikke denne gang. Denne gang slipper vi oss ned i mykt terreng som snart viser seg å være et snødekket beite- og kulturlandskap. Vi hopper over noen gjerder, kjører gjennom et skogbryn på en hardtråkket sti og slipper oss inn på nye jorder, med perfekt helning og nesten usporet snø. Der nede kan vi se Hafslovatnet og det slår meg at duften som river i neseborene ikke kan sammenlignes med luftjustering etter vågal kebabmiddag, men heller er lukten av fjøs og silo i det vi dundrer forbi et lite gårdsbruk. Vel nede ved veien skøyter vi langs et fortau skrenser nonchalant inn på parkeringsplassen ved Spar Hafslo.
Søndags kveld står vi atter en gang på et ferjeleie. De blå fjellene, den lave sola, den grå fjorden. Det river godt i låra etter en seig dag med stor kjøring og enda større innsats. Sogndal i januar høres ut som en skinovelle. Vi kommer tilbake neste år. Vi bøyer oss gjerne for en sitkagran når skikjøringen er så god.
