Les reisebrevet fra gjengen her.
Etter et opplukk av campingbil i Calgary, et måltid på Hooters, og åtte timer kjøring på Canadisk highway, kunne vi se lysene av gruvebyen Golden lyse opp det lave skydekket. Vi gjorde ikke noe mer ut av det, da det ikke var til Golden vi skulle, men til Kicking Horse 13 kilometer videre. Ved ankomst ble endelig destinasjon parkeringsplassen nærmest skitrekket, et sted vi regnet med å bli fjernet fra raskt, men her måtte det soves. Canadiere tenker imidlertid løsninger, både parkeringsvakt og administrasjon ved anlegget viste seg å synes løsningen var best for alle parter, og så spiste vi vafler sammen.
Den ene flittige eardroppingen av lokale sesongere i gondolen førte til det andre, og resultatet var et vell av ukjørt terreng i umiddelbar nærhet av anlegget. Enten er området rundt Canadas svar på Area 51, eller så har ikke fatskien ennå meldt sin ankomst her. Fulle skidager ble brukt til å i stillhet pløye fjellsider like glisne for spor som dekkene på en spansk semitrailer, kun avbrutt av enkelte utbrudd av bergenske gladgloser og noe morgedalsmumling fra småskogen om finere vær hjemme og bedre kaffe.
Grådighet ligger imidlertid for en bergenser og to bæringer midt i ryggmargen, så etter kort rådslagning, hvor morgedølen etter lovnader om traktekaffe unnlot å bruke veto, ble det bestemt at vi skulle bikke over kanten og prøve oss på anleggets bakside, eller backcountry som det blir i ordets rette forstand. Kicking Horse ligger opp mot en lang rygg, og all kjøring på baksiden er ”out of bounds”, og fordrer felletråkking opp igjen som eneste alternativ. Det sies for så vidt at det finnes muligheter for å komme seg ut gjennom dalen også, men var sterkt å fraråde. Bear Grylls i ”Man vs Nature” hadde visst nylig prøvd men måttet gi seg med uforettet sak, og siden Asbjørn ikke hadde med lommekniven droppet også vi det. Felleturen opp igjen er uansett helt overkommelig, gitt at man har feller med. Det viste seg nemlig at gruppens kvinnelige deltaker ved gjentatte anledninger hadde forsøkt å informere om at hun ikke hadde med feller, noe hun i tillegg mente kom til å bli et problem ved retur. Det var ingen andre enige i, mangel på utstyr ble så bestemt kunne løses under press, og vi satte utfor. Vissheten om den nært forestående bratte returen gjorde sitt med tempoet nedover, og ingen negativ høydemeter ble overlatt til tilfeldighetene. Straks var det kun roping på kryss og tvers av granskogen om funn av gull, grønne skoger, naturlige kickere og kaffe på termos , og en svett gjeng sto til slutt i bunn med den uunngåelige klatreturen som det neste på agendaen. Karines smådesperate uttrykk var ikke til å ta feil av, og ninjatriksene til Asbjørn kom nok en gang til bruk. Ikke hadde han prøvd det selv, men der han kommer ifra brukte man granbar når fellene sviktet, et hemmelighet felleprodusentene har brukt millioner på å holde skjult for allmennheten. Løsningen ble å tjore fast grankvister med teip og tyggis under skiene og la det stå til. Optimismen var stor før første vending, og rop om gullfunn blant trærne ble raskt byttet ut med ord og personkarakteristikker hinsides hva man skulle tro småpiker fra Bærum hadde i repertoaret. Begeret rant for øvrig over da det ble spurt om hvorfor det luktet gin tonic av skiene hennes. Gutta fant det så best å legge noe avstand mellom seg og hylekoret bak, noe som viste seg å være svært enkelt tempoet tatt i betrakting. Den ene kickeren etter den andre ble bygd og bombet ut og i stykker før en pesende frøken på granbartruger nådde oss igjen, og ferden oppover fortsatte. Sure miner ble gjort til slett spill i det sistemann veltet over kanten igjen, hvor etter litt travers en ny side av urørt snø tok oss ned igjen til anleggets ”riktige” side. Vel nede ble langfinger byttet ut med tommel opp, og ikke annet var galt enn at gondolen var stengt for kvelden.
