Grabben er døende

Tåken har nettopp lettet og for første gang på mange dager er det mulig å se lengre enn sin egen skitupp. Jeg står i en stor gjeng på toppen av trippellinjen på Folgefonna og kidsa ved siden av meg diskuterer hvorvidt de skal prøve femmer til tross for at treeren fortsatt ikke sitter. En skikkelse iført hjelm med rød okse på glir ut fra menneskemengden. Den klissvåte junisnøen gjør at en av skisportens absolutt største legender må dempe det første hoppet og forsvinner krokbøyd ned bak kulen. De rundt meg blir stille de tre sekundene som følger, før Henrik Windstedt kommer til syne igjen på det andre hoppet. Han satser, setter rotasjonen og strekker seg ned mot innsiden av bakskien. Med pro-model Hestrahansken klistret til skien spenner han kroppen i en bue. Tiden står stille, planetene kommer på linje og Henrik Windstedt gestalter hele freeskiings barndom i ett øyeblikk. 360 med toxic. Grabben holdes fortsatt når han forsvinner ut av syne bak kulen. Måpende titter jeg rundt meg i håp om få dele dette øyeblikket med noen, men ingen skjønner at de nettopp har vært vitne til skihistorie. En av kidsa har allerede droppet inn slenger seg nå ut i en håpløs rotasjon, prøver å kroke hånden ytterst på tailen og forsvinner med hodet først ned bak kulen. Her, på toppen av en isbre, med ekkoet fra Windsteds nydelige toxic grab og synet av kiden som går for 540en selv om 360en ikke sitter slår det meg at grabben er dødende.

En grab er et bevegelsesmønster der skikjøreren huker seg sammen og griper fast i skien med hånden. Her holder man fast og koser seg i luften, før man slipper skien og lander silkemykt til stående applaus. Forskjellige kombinasjoner av steder man griper fast i skien med hvilken hånd man bruker for å grabbe bestemmer grabbens navn og vanskelighetsgrad. Den gir rom for personlig stil og en kul grab kan få hvilket som helst håpløst triks til å se rolls royce ut. Ingen grab er lik, og forskjellige skikjøreres måter å kombinere grabs med triks på er ofte direkte proposjonalt med hvor mye kred vedkommende har. Og nå er den altså døende. Jakten på den perfekte grab har blitt byttet ut med et ønske om å spinne og flippe så mye man kan. Men hva skjedde egentlig? Var det da ikke en tid der overtweaka mutegrabs i corner og utstrekte, doble nosegrabs var det rammeste man kunne gjøre?

Vi må begynne på begynnelsen. Freeskiing oppsto da en gjeng med unge, lovende kanadiske kulekjørere droppet ut av landslaget. Kulekjøring var gjennomstyrt av FIS og gutta så med misunnelse på kreativiteten og utviklingen innenfor snowboard. Hvorfor skulle man ikke kunne gjøre det samme på ski? Med inspirasjon fra snowboard tok det ikke lang tid før andre kjente brettgrabs som japan, tail og nose var oversatt fra fjøl til planker. Gutta bygget hopp utenfor løypene der de utviklet grabbene, fant på nye måter å spinne på og utviklet andre akser enn forlengs- og baklengs salto. En hellig treenighet av grab, spin og akse ble etablert, og freeskiing som sport var født.

Årene som fulgte ble en blomstrende tid for grabben. Med en så ung sport var mulighetene uendelige, og grabben ble stadig satt i sentrum når nye triks skulle prøves ut. Grabben ble hver skikjørers personlige fingeravtrykk - noen var råe på høye mutegrabs mens andre dunket ut liu kangs over en lav sko. Det interessante er at man de påfølgende årene ikke har en enorm utvikling av spin og akser. Riktignok blir alle tenkelige innganger og utganger opp til 1080 på forskjellige akser utprøvd, men utviklingen handler først og fremst om stil. Og stil blir synonymt med hvordan man gjorde sine grabs. De råeste filmsegmentene ble ikke ut fra hvem som spante mest, men hvem som gikk størst med best grabs.

Grabben får også etter hvert spille hovedrolle når freeskiing skal selges til massene. Under X-games ble hver replay stoppet flere ganger, og en svært upresis gul tusjstrek kom til syne på skjermen. Det ble tegnet piler, streker og ringer rundt grabben og det ble detaljert forklart hva kjennetegner en god grab. Millioner av mennesker satt klistret til skjermen i beste sendetid og fikk forklart hva som skiller en god mutegrab fra en dårlig en, og hvorfor tailgraben er vanskelig å få til i alley-oop spins i halfpipen. I miljøet hersker det grabsnobberi. Det er viktig at alle grabs gjøres riktig. True tail og tail er ikke det samme, og det absolutt flaueste man kan gjøre er å grabbe muten inne ved bindingen. Det heter støvelmute og er for drittunger. En stor spin uten markert grab er teit, da er det bedre med en stilfull 360 med tweaka grab. Og nåde deg hvis du gjør toxicen i stedet for true tail. Det er i det hele tatt en fin tid å være grab på.

Så skjer det noe. Det bygges megahopp i Åre, og Jon Olsson kaster den første Kangarooflipen. For å ikke bli eid av g-kreftene, og for å få tucket skikkelig trenger han et håndtak, og med kroppen krøket sammen klamrer han seg fast i skien mens hodet søker rundt i den andre flipen. Det stompes, det klappes og plutselig slipper alle grabbene de har i hendene for å lære seg dobbelflippen. Det er ikke så farlig om det ser bra ut eller ikke – hvis du lander kangerooen er du faen meg god! Grabben i seg selv er ikke så viktig, grab bare gjerne nærme støvelen og med den andre hånden klemt mellom beina, helst safety eller japan. De er jo tross alt det lettest tilgjengelige håndtaket.

Og herfra baller det på seg. Det kastes double corks, switch dobbel corks, switch dobbel mistys, kangaroo 1080er, switch doble rodeoer, pistolflips, dj-flips, hexoflips, og tornados i hytt og gevær. Trikset er viktigst, grabben kommer i andre rekke. Det er viktig å understreke at det på denne tiden fortsatt fantes lyspunkt i hverdagen for den jevne grab. Selv om den lå å støvet i et mørkt hjørne ble den fortsatt i enkelte kretser sett på som noe sakralt og blir gitt omsorg og oppmerksomheten. De beste av de beste tar seg også av og til en pause fra spin and flip-to-win galskapen, så fra tid til annen får man er kjært gjensyn med en markert tailgrab i en cork 540. Også i den akrobatiske enden av trikseskalaen blir grabben av og til gjort til kronen på verket. Den første dobbel 1260en med tailgrab var for mange en midfuck som det tok lang tid å etterlikne. For hvordan skal man kunne spinne så mye, to ganger ut av egen akse uten å bruke bruke håndtaket?

Så er det på’n igjen med spinnefesten. Kidsa higer etter å lære seg én 180 til og én flip til. Freeskiing blir tatt inn på OLprogrammet og landslag popper opp her og der. Det snakkes mye om hvilke triks som skal til for å kvalifisere seg, og etterhvert hvilke triks som skal til for å vinne. Det nevnes doble flips begge veier, og etter hvert en trippels. I Heminghallen tuckes det som aldri før når nye dobbelvariasjoner skal utforskes, mens glodvarme hallinger gir hverandre aksefeedback når switch dobbels skal innlæres. Ingen nevner grabben. OL avholdes og cab triple 1260 med safety tar seieren hjem.

Det er ingens feil at grabben ble lagt bort til fordel for flips og spins. Freeskiing som alle andre sporter utvikler seg og med nesten to tiår med fokus på grabs og høyde var det kanskje på tide at vi fikk noen år der akrobatiske ferdigheter kunne pushes. Og kanskje hadde man nok grabs til å bevege seg videre for en stund? For hvis man er gira på å banke ut 4 dobbels back 2 back trenger man jo bare 4 grabs?

Men nok får være nok. Det er på tide å ta grabben tilbake! Vi må kunne si at det har vært noen fine år med dobbelfest, men av hensyn til liv og helse burde noe av fokuset gå tilbake til måter å vri og vende kroppen mens man tweaker skiene og at det å kunne 10 forskjellige dobbels egentlig ikke er nødvendig å kunne for å ha det gøy i bakken. At det nå er dags for å gjøre opp for det enorme gapet som finnes mellom ski og snowboard når det kommer til å gjøre tøffe grabs i straight airs.

Eller kanskje aller helst en kombinasjon? Altså at man kan fortsette å utvikle de aller drøyeste flippene og spinsene, men at man også skal tillate seg å loke rundt og teste ut nye grabs. Uansett er det viktig å gjøre noe før spådommer om at aerials og freeskiing kommer til å bli det samme går i oppfyllelse. Ikke fordi aerials er teit i seg selv, men fordi jeg tørr påstå at ski er mye morsommere. Og det skal være greit å slenge ut en svær femmer med tailgrab og bare ligge der og kjenne på hvor godt skien sitter klistret i hånden, uten å ha dårlig samvittighet for at man ikke kan nier.

Så når snøen igjen dekker til gater, fjell og skoger, tenk på grabben. Ta den frem, kos med den, perfeksjoner den. Lær den å kjenne og gi den selvtillit. Fortell den at den er den fineste grabben i verden, at du er lei deg for at dere har hengt så lite i det siste og at du er glad i den. Og for all del, finn på nye grabs! Vri og vend armene dine inn og ut av beina, sett sammen to grabs eller strekk armen rundt kroppen og grab skiene bakfra. Gjør minst én straightair med en kul, ny grab hver dag du er i bakken og uten ironisk distanse. Og hvis du ikke vil gjøre det for deg selv, så gjør det for grabbens skyld.

Den fortjener det.

(Denne saken står på trykk i Fri Flyt #107 som er i salg nå)