En drøss norske skipersonligheter har satt sitt preg på Kong Vinter, men ikke mange har bidratt like mye som Asbjørn Eggebø Næss og klipper, fotograf og altmuligmann Lars Klevberg. Da Kong Vinter-epoken ble avslutta etter «Anagram», film nummer fem i 2008, var det ikke bare god stemning i gjengen.
Filmene finner du lengst ned i saken.
Dårlig stemning
– Kong Vinter ble avviklet av flere grunner. En var at man ville gjøre forskjellige ting. Noen ville satse, andre ville fortsette i det tempoet man kjørte. Det ble for amatørmessig dessverre, dog hadde Kong Vinter V mye fete ting. En annen konflikt som lå i bunn var at enkelte individer i gruppa brukte det til sin egen fordel på enkelte områder. Avslutningsmøtet bar preg av en ikke akkurat kjempegod stemning. Hygge skulle være mottoet, men det ble kasta ut av vinduet, sier Klevberg, som ikke vil utdype temaet ytterligere.
Krevende og lærerrikt
Klevberg holder den siste filmen som sin favoritt, og minnes mange kule opplevelser med dedikerte skikjørere –i krevende omgivelser for en filmfotograf.
– Hvordan var det å være med på det hele?
– Når jeg ser tilbake var det mange fine stunder med hyggelige kompiser. Målet mitt har alltid vært å regissere fiksjon. Når jeg står på sett nå og føler presset som regissør tenker jeg noen ganger tilbake på utfordringen det var å naile et shot i fjellene eller skogen. Man fikk en sjanse, alt måtte stemme og man befant seg med teknisk utstyr på våte og kalde steder. Når jeg ser tilbake har det gitt meg verdifull erfaring i å tenke gjennom alt før man trykker play.
– Hvorfor lagde dere filmene, hva var tanken bak?
– For skikjørerne var det nok å spre skiglede. Men det var også utgangspunktet for en gryende konflikt. Noen ville pushe mer på hardere kjøring og airtime mens andre ville fokusere på gleden og stemningen.
– Inspirere fremfor å imponere
Asbjørn Eggebø Næss var en av de viktigste figurene foran kamera i Kong Vinter-filmene, i tillegg til at han var altmuligmann –akkurat som Lars.
Min rolle var å være en slags innspillingsleder. Jeg filmet, redigerte, gjorde deals med location, kjørte ski, fikset heiskort, gjorde distribusjonsavtaler og så videre. Det var på mange måter litt like roller på alle. Alle måtte delta for å dra lasset, og det var utrolig mange fininger som bidro.
– Hvilken av filmene er din favoritt?
– Nummer 1 og 5. Kong Vinter sitt mantra var å inspirere fremfor å imponere. Grunntanken var å gjøre noe for oss og våre skivenner som genererte sponsorer og skikjøring på flotte plasser der snøen var dypest. Dessuten kunne vi få litt inntekt som vi selvsagt brukte på å kjøre ski. Jeg hadde ikke fast bopel de 5-6 årene, så utgiftene var lave.
– Hvorfor ble det hele avvikla?
– Fem filmer var nok for oss. Forskjellige tankeganger om fremdriften i prosjektene førte til det var best å legge ballen død. I dag føles hele Kong Vinter opplegget som en «guilty pleasure».
Siste film best
Lars Klevberg mener den femte filmen er den beste i Kong Vinter-serien, mye på grunn av enklere logistikk og fine forhold i Østerrike.
– Det har vært mye dårlige filmer og kritikken har vært betimelig. Men i Kong Vinter V følte jeg vi fikk til litt fine ting. Det var da Asbjørn hadde leilighet i Østerrike, så vi fikk mange turer dit, sier han.
I tillegg til skikjøringa, husker Asbjørn Eggebø Næss tiden i klipperommet sammen med Lars som trivelige greier.
– Kong Vinter skapte mange timer arbeid med forholdsvis dårlig timebetaling. Likevel lærte man seg å få ting gjort. Skal du lage «skifilm» må du være på rett sted til rett tid. Det kjekkeste var jo å reise rundt å kjøre ski, resten av jobben var jo mer å dikte opp et «plot» og gjøre filmen ferdig til premieren, og få den til trykk så man fikk betalt. Tiden i klipperommet med Lars var likevel en sann glede til enhver tid, sier Asbjørn.
Kong Vinter 1
Kong Vinter 2
Kong Vinter 3
Kong Vinter 4
Kong Vinter 5
Et artig Kong Vinter-moment fra TV2:
