Eivind Eidslott
Eivind Eidslott (38) vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har blant annet startet Fri Flyt og skrevet om ski- og friluftsliv for UTE, Fjell og Vidde, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Han har også gitt ut bøkene«Skiguide til Norge»,«Besseggen»,«Fjellbarna»og«Livet med Marikken». Nå er han aktuell med boka «Helt ute - et skåblikk på fjellfolk, skiturer, turistforeningshytter og løping generelt».
Boka utgis av Fri Flyt og kan kjøpes her
Fullmånen lyser opp et ensomt skispor i utkanten av en nasjonalpark. Aner vi frostrøyk i luften? Er det en skygge der fremme, eller er det ryggen til en mannsperson? Har han ryggsekk? Brede løssnøski? Hvor skal han? Er det ikke litt sent?
LES OGSÅ: Tafjordfjella på langs i kano
Det skjedde i de dager P3 spilte en sørkoreansk poplåt så ofte som overhodet mulig. En mann satt i en bil og hørte på. Var det en sport utility vehicle han satt i? En sports activity vehicle? Eller en recreational activity vehicle? Det var i hvert fall tidlig fredag ettermiddag, kanskje klokken var 14.47, muligens 15.21. Alle som hadde vært i hovedstaden, skulle nå ut av hovedstaden. Excel-arkene var lukket, Powerpoint-presentasjonene avsluttet, vindusviskerne skrudd på.
Høyre.
Venstre.
Høyre.
Var det hans kone som satt i passasjersetet med en mobiltelefon? Skrev hun tekstmeldinger? Sjekket hun Facebook? Instagram? Vi lar spørsmålet ligge, det er best slik. Køen sto helt stille. Mannen sa noe. Etterpå smilte han og lo. Kastet han et blikk i speilet også, for å se om han fikk respons fra barna i baksetet? Det kan godt være, men barna hørte sannsynligvis ingenting, de hadde store hodetelefoner, stirret inn i skjermer. Og nå hadde bilen foran ham kjørt litt videre, 15 eller 20 meter, og han hadde ikke fulgt helt med, og bak ham lå en semitrailer fra Øst-Europa, og trailersjåføren tutet, og vår mann kvapp, han følte sannsynligvis en form for nederlag, han hadde kommet ut av flyten, ut av køen, og nå hadde han irritert folk bak seg, det var nesten ikke til å holde ut.
Var det nå han fikk dette innadvendte blikket, var det nå han begynte å tenke på snø? Det var nok det.
Han stirret på bilen der foran og tenkte på hvordan vanndamp omdannes til snø høyt der oppe i atmosfæren et sted. Gjennomsiktige krystaller av is legger seg visstnok rundt små partikler, og senere, litt senere, smelter iskrystallene og binder seg sammen til snøflak, og snøflakene fester seg til hverandre, og når snøflakene blir tunge nok, faller de ut av skyen, de faller, de faller, de legger seg på bakken, de dekker over høsten, de lager skiføre.
Han ville ha snø nå. Mye snø. Han kjente det i hele kroppen, følelsen hadde vært der hele dagen, hele uken. Og nå var de endelig på vei til fjells, han og familien, og alle de andre familiene i de andre bilene, og engelsk setterne, og polposene, og tilhengerne med ved, og de nyslipte skiene, på vei, innover i landet, oppover, høyere, høyere, til vinterlandet.
Og nå er det blitt kveld, kanskje Nytt på Nytt er ferdig, kanskje Skavlan er over, det er ikke godt å si, det spiller ingen rolle. Det fyres med ved i hundretusenvis av hytter. Stearinlys i vinduene, en hund som bjeffer i det fjerne. Og hør! Det knirker i en binding like over tregrensen et sted, en jevn gange oppover lien, kan det være vår mann? Og hva i all verden er dette? En slags fugledansbevegelse med hendene? Svak plystring? Er det den sørkoreanske poplåten?
Eller er det bare vinden, en svak bris over viddene?
LES OGSÅ: En hymne til Sogn og Fjordane
