I sydenstemningen i Harstad sist helg mens folk ville nyte sommeren øynet jeg mulighet for en siste randonee-tur denne sesongen. I Narvik gikk det rykter om at Storriten i Skjomen kunne være fjellet. Denne toppen ligger så langt opp på fjellet og på grensen til Sverige at den har en kort sesong fra den lange fjellveien blir fremkommelig for bil og frem til snøen forsvinner, anslagsvis juni-august. Fikk rapporter helgen før om at det var store snøfonner som sperret veien. Jeg ventet derfor ei uke og tok med sykkel med tanke på en eventuell lang anmarsj inn til fjellet. Men all snøen var borte fra veien og jeg kom helt frem med bilen. Siden snøen er i ferd med å trekke seg oppover er det nok en gylden periode nå og kanskje noen få uker til dersom man bærer skiene lengre.
Selve kjøreturen sikk-sakk opp den bratte skrenten fra Skjomdalen til Sørdalen og videre innovergjennom et spektakulært landskap med mye granitt-fjell og synlige demninger, stasjoner og tunneler etter kraftutbyggingen. I starten passerte jeg utgangspunktet for backup-turen som eventuelt skulle gå med sykkel utover mot og ned de blankskurte bergene til Reinneset ved fjorden som går inn til Sør-Skjomen under Frostisen.
UTSIKT: Fine forhold på vei opp. Foto: Anders Stormo
Jeg parkerte ved demningen ytterst ved Kjårdavannet og startet gåingen på ca. 620 moh, og gikk cirka tjue minutter før jeg fant snø på omtrent 700 moh. Deretter var det fire korte strekninger med bæring av skiene før det gikk i ett opp til toppen. Noen anbefaler å gå opp på sørsiden av fjellet gjennom Sverige, men det så ut til å være lengre slake partier og en omvei. Jeg gikk derfor opp vestover på nordsiden av Storriten på skrenten over Middagsvannet før jeg svingte sørover rett opp mot toppen. Snøen var hard og trygg under med litt løs snø øverst nede og et tykkere lag sløsj lenger opp.
Nådde toppen på 1498 moh over en snøkledd egg i bar overkropp og nøt utsikten en time før nedkjøringen. Hele turen er på ca. 900 høydemeter og tok vel 2,5 timer opp med pauser. Riksgrensen mot Sveri
ge går over selve toppen og er derfor markert med en gulfarget grensevarde. Jeg så både Stetind, Møysalen og Frostisen i vest og Kebnekaise og Sarek-fjellene i øst.
Kjøreturen ned på cirka åtte minutter var en nytelse spesielt på det bratte! Ellers kunne det nok vært greit med glider som andre har smurt på. Toppturen og utsikten var virkelig verd 360 km kjøring tur/retur Harstad på denne solskinnsdagen og frister til enda en tur i år!
Se flere bilder under filmen!
