Seks karer fra Oslo-området så ingen grunn til å gjøre skituren lenger enn nødvending, siden det dumpet hvitt gull på Østlandet, mens Vestlandet blåste bort og Alpene fortsatt ventet på varene. Valget falt på Norefjell, Hallingskarvet, Raudalen og Valdres. Og for et valg!
DAG 1: Thomas Torsteinson og udnertegnede tjuvstarter roadtripen med en dag i Norefjell, mens resten måtte jobbe. Norefjell har fått eventyrlige mengder med snø etter nyttår, og den ellers så kranglevorne krattskauen begynte til og med å bli mer medgjørlig nå som den var tynget ned med pudder. Og har man flaks inni skauen på Norefjell, så kan man ha verdens feteste run, for en liten stund, ihvertfall. Men man må ha flaks. Det er vel ingen skianlegg som byr på mer utfordring, svette og slitne lår som Norefjell på sitt beste (og verste), og det er litt pussig at man faktisk er litt glad når man kommer ut i bunn og tenker at «det gikk bra denne gangen også». Tåka satt derimot en effektiv demper på de største jubelbrusene, men som alltid; Norefjell leverer, og det ble en druser av en dag, tross alt.
Turen gikk videre til Hallingskarvet, hvor Gaute Hagerup, Pål Songe og Patrick Glavin etterhvert dukket opp. Vi hadde fått lånt en brakke i bunn av anlegget av Hallingskarvet Fjellgrend, med ca 100 meter bort til heisen. Utendørs grillings med utsikt til preppemaskinen. En finfin blanding av luksus og mangel på sådan.
DAG 2: Hallingskarvet byr på en fantastisk skogskjøring, med lekent terreng og når vi var der; mengder med pudder! Det var bare å forsyne seg av godsakene dagen lang, og vi jobba vårs på kryss og tvers i anlegget. Dessuten var det bare fredag, så vi var ikke så mange som kjempa om førstespor. Sikten var vel ikke all verden denne dagen heller, men i skogen spiller ikke det så stor rolle, for man kan se trærne. Og det viktigste er å bomme på trærne. Vår andre dag på roadtripen ble kanskje vår beste rent snømessig, ihvertfall.
Med brede glis går ferden videre til Aurdal i Valdres, hvor vi får låne hytta til Bårds familie. Dette blir vårt hjem de neste to nettene, og tiden på hytta innebefatter god øl, god vin, god mat, god sofa, god peisfyring og god stemning. Og litt måking av terrassen.
DAG 3: Fri Flyts Christian Nerdrum møter oss på parkeringsplassen i Raudalen - den viltre fettern til Beitostølen på andre siden av dalen. (Referansen går til Beitostølen og Raudalen red.anm.), og denne dagen valgte sola å smygtitte frem bak de evige skyene som har ligget som et lokk over østlandet i ukesvis. Det ga energi, og det kom godt med i den bratte skogskjøringa som Raudalen har som sitt ess i ermet. Og for en skogskjøring! Her er det bratt, og noen steder trangt, men med litt flaks så går glisene hele veien rundt. Og glis ble det mye av denne dagen! Derimot er ikke området med godsakene uendelig stort, så når det begynte å bli oppkjørt i heisnær traske-avstand, beveget vi oss videre i heisnær traske-litt-lenger-avstand. En knallfin dag i et knallfint anlegg, med topp betjening og smil overalt.
DAG 4: Det føles som om det har kommet pudder-alarmer fra Valdres omtrent på daglig basis, så vi fant ut at dette måtte være dagen å prøve den sagnomsuste nedkjøringen fra anlegget og helt ned til riksveien. Men ikke uten lokal guide, hadde vi skjønt. Vår velvillige mann i anlegget kastet seg over oppgaven, og etter litt bytting av heisvakter og utdeling av leieski, så stod vi på toppen av løypa. Guiden kunne veien, og vi hang på over hogstfelt, kjerreveier og snødekte jorder, runda et klesstativ og vips var vi nede ved riksveien. En veldig kul opplevelse med en like stor grad av oppdagelseferd som god skikjøring, og om du lurer på om du greier å finne løypa alene - glem det!
Dermed var fire dager i snørike fjell-Norge over, og vi reiste hjem til lavlands-hverdagen med pissregn og våte drømmer om hvordan det var.
Likte du filmen med de skjeggete mennene fra Oslo-området? Her har du de igjen på Trysil-ekspedisjon noen uker tilbake.
