This is Home heter filmen fra Faction, og med en drøss sterke navn på rollelista er det all grunn til å ha høye forventninger til den tre kvarter lange filmen. Candide Thovex, Sam Anthamatten, Johnny Collinson, Antti Ollila, søsknene Sildaru og ikke minst norske Erik Sæterøy er på plass foran kamera, og alle sammen er mer enn kapable til å levere severdige prestasjoner.
Filmen er delt inn i segmenter etter hvor de er spilt inn, som er hjemme hos et utvalg av kjørerne. Det betyr i praksis segmenter fra noen av de mest interessante skidestinasjonene i verden:
Montana: Hjemme hos Tim McChesney kjøres det puter (ja, altså pillows for deg som foretrekker originalspråk) i skogen. Og gutta drar på med severdig kjøring, til et soundtrack som antyder at musikken skal bli tøffere utover i filmen. For dette må da være filmens eneste litt rolige og småsentimentale segment med musikk som for øvrig passer bra med den litt koselige skogskjøringa? Så feil kan man ta.
Finland: Hjemme hos Antti Ollila kjøres det urbans for harde livet, og verten sjøl imponerer med fet stil og en svær triksepose. Gjengen kjører masse forskjellige features, inkludert en klassisk tre-kink-rail med sving, som mange vil kjenne igjen fra superklassikeren Teddybear Crisis. Men så var det musikken da? Knallhard railkjøring lydsatt med noe som kunne vært soundtrack til Barne-TV-programmet Drømmehagen?
Utah: Hjemme hos Johnny Collinson. Verten har besøk av sveitseren Sam Anthamatten (som senere i filmen blir den som ofres hardest av mangelen på brukbar musikk), og sammen kjører de knalltøft på spenstig føre i stilig småfjellsterreng i Utah. Dessverre uten at musikken klarer annet enn å få kjøringa til å virke pinglete – noe den slett ikke er. Litt lenger ned i anmeldelsen gjør undertegnede et forsøk på å beskrive sjangeren.
Balme (La Clusaz): Hjemme hos Candide Thovex. Denne delen av filmen hadde jeg store forventninger til, rett og slett fordi Candide Thovex er historiens beste frikjører, og her skulle vi – nok en gang – få se han herje på hjemmebane. Men vi får bare se ryggen hans, og hver gang han gjør noe tøft er han utenfor bildet. Årsaken til det er en liten råskalle, nemlig Henry Sildaru, lillebror til Kelly. Henry er en 11 år gammel gutt fra Estland som klarer både 360 og backflip, men de fleste gangene hopper han rett fram og litt for kort, mens Candide gjør et eller annet spektakulært over hodet hans. Her kunne vi fått masse fete shots med vesle Henry og store Candide i samspill, men noe kjemi mellom de to er umulig å spore. Vi som så fram til mer Candide-magi må fortsette å glede oss til det, for her mangla det fullstendig.
Tsjekkia: Hjemme hos Daniel Hanka får vi filmens store og positive overraskelse! Et underholdende segment filmet på en innholdsrik feature i en lite skisenter i Tsjekkia. Masse fin og variert kjøring, hvor både Erik Sæterøy og spesielt jentene Mathilde Grimaud og Giulia Tanno imponerer. Med fare for å provosere; Grimaud og Tanno gjøre fetere triks med fetere grabber enn jeg har sett på lenge fra andre jenter. Segmentet vier også mye plass til Alex Halls Cork 180 – et tøft triks, men for et utrent øye ser det vel strengt tatt bare ut som om han prøver noe annet, og så spreller seg inn til ei baklengs landing?
Zermatt: Hjemme hos Sam Anthamatten. Uff. To av verdens beste storfjellskjørere, Sam selv og Johnny Collinson, med helikopter i noen av verdens råeste og største fjell. De to – særlig Sam – kjører som ville helvete i ekstremt terreng. Her er det isfall, stup og styggbratte enorme heng, og gutta viser store skiferdigheter. Men prestasjonene deres trekkes ned i søla av det som må være tidenes kjedeligste låt. En fullstendig flat og uinteressant sang i en sjanger jeg ikke klarer å beskrive, er så kjedelig at når Collinson kræsjer i kjempefart i farlig terreng uten at låten forandrer seg i det hele tatt blir jeg nesten usikker på om han faktisk datt. Et elendig musikkvalg klarer å ødelegge et segment som kunne vært helt rått.
Verbier: Hjemme hos The Faction Collective, eller alle teamkjørerne til Faction. Gruppeshred med parkkjørerne både i og utenfor terrengparken er tøffe greier, og nok en gang imponerer Erik Sæterøy. Dette er gunnerun på sitt beste, og inspirerende greier. Men nok en gang med gørrkjedelig musikk.
Konklusjon: Rå kjøring med rå kjørere på råe steder – satt til musikk som er så flat og uengasjerende at den trekker terningkastet ned fra fem til tre.
Se traileren her – og et knippe bilder fra filmen i galleriet under:
