Jacob Wester
Foto: Sofia Sjöberg
Svensken har vært skiproff i mange år, og har imponert med flere knallsterke segmenter i filmer fra Matchstick Productions –i tillegg til topplasseringer i flere av verdens mest prestisjetunge big air- og slopestylekonkurranser.
Men forrige sesong valgte han å legge alle krefter i sitt egen filmprosjekt Unfiltered. Det var planen også i år, men det endte brått da han skadet kneet på Helbronner i Italia like etter jul.
Etter at alle frikjøreres favorittfranskmann, Candide Thovex, slapp sin andre video i føljetongen «One of those Days» (som til nå har fantastiske 14 millioner views), hjemme i lekeparken sin La Balme i La Clusaz, virker det som et lys har fått opp for mange i skiverdenen: Man trenger ikke fly helikopter og kjøre snøskuter i fire timer for å produsere en like-bomb, altså et viralt fenomen på internett. Ekstrem kjøring i perfekte forhold langt unna nærmeste skiheis, med en kostnad tilsvarende ti sesongkort i Åre, føles kanskje så uoppnåelig for de fleste som ser skifilm at publikum har blitt mette og begynt å få øynene opp for vågal kjøring i mer realistiske miljøer?
Selv minnes jeg hvordan jeg i mange år, nesten et decennium, uten unntak spolte forbi Alaska-segmentene på mine gamle VHS-filmer fra MSP og TGR. Det var parkkjøringen jeg ville se. Den eneste «big mountain»-kjøringa jeg kunne vurdere å bry meg om var deler av de gamle Free Radicals-filmene, der Jesper Rönnbäck kjørte stort og fort i oppkjørt snø og stompa lange backflips i sløsj-hopp på siden av løypa i Riksgränsen i sine Goldwin-klær med neonrosa brystpanel. Jeg forsto jo selv hvor imponerende det var.
LES OGSÅ: Skifilmens framtid?
Nå i ettertid forstår jeg hvorfor jeg ikke ville se jernmenn som Stian Hagen og Jeremy Nobis slakte spines eller kjøre svære renner. Min 12 år gamle kropp hadde aldri sett et fjell høyere enn Åreskutan, og kunne ikke relatere meg til de kunnskapene, og den erfaringen og risikohåndteringen som kreves for å kjøre på slike face´r. «Det er jo bare å kjøre og gjøre noen straightairs fra klippene på vei ned», resonnerte jeg, naivt uvitende om hvor jævla kneskjelvende redd jeg skulle bli da jeg 10 år senere sto på toppen av samme type face selv.
I dag er det i stedet parksegmentene jeg spoler forbi. Det er tydelig hvordan våre erfaringer former oss som mennesker. Innenfor bølgesurf-filmverdenen (som også var et totalt mysterium for meg før jeg selv begynte å surfe), ble publikum en gang midt på 2000-tallet lei av å se de samme surferne få perfekte tubes i tropisk klima, jevne og perfekt formet av en varm fralandsvind, uten en dråpe vann på feil sted. Spol fram til i dag, og en helt ny sjanger innen surffilm har blitt født, der surferne plutselig ønsker vanskelige, stormete forhold -gjerne med feil vind (pålandsvind gjør det lettere å hoppe). hjertelig velkommen. Dette er folk som ikke nøler med å reise til for eksempel arktiske Bjørnøya utenfor Norge, for å surfe bølger i to grader varmt vann og langt fra perfekte Hawaii-pointbreaks. Det er eventyret -og ikke kvaliteten på forholdene- som avgjør.
Jeg tror vi står overfor et lignende skifte innen skifilm, og filmparter som Candides blir mer og mer vanlige. Det er ikke lenger nødvendig at en pudderlanding må være usporet eller at sløsj betyr at man legger igjen kameraet hjemme. I en internettkultur med direktedemokrati målt i antall Likes og delinger i sosiale medier er det enkelt og greit dere der ute som bestemmer hva som er bra, og hva som får stryk med spoleknappen. I dag fik jeg filmen under tilsendt av en kompis med god smak, så når han sender, da trykker jeg på play. Og angrer ikke ett sekund. Isaac Freeman i Snowbird i Utah illustrerer tydelig hva jeg mener med kåseriet over. Dedikasjonen er total, og få triks har imponert meg så mye som den doble backflippen på slutten. Se, nyt, og lag dine egne resort-edits!
Enig med Jacob? Sjekk ut The Hills!
Denne kommentaren ble første gang publisert på svensk her!
