Thomas Tervamäki Kleiven (31)
Født 9. mai 1985 i Meløy kommune.
Er gift og har en to år gammel datter.
Har jobbet som skifotograf- og journalist i en årrekke.
Har blant annet forfattet boka om Andreas Håtveit, gitt ut av Fri Flyt.
15. februar i fjor, for et drøyt år siden, er fotograf- og journalist Thomas T. Kleiven på reportasjetur i Frankrike. Kleiven skal sammen med franskmannen Pierre Boucher og kameraten Thor Falkanger følge en flanke på fjellet Pointe d’Andagne (3217moh.) i nasjonalparken Vanoise helt ned til landsbyen.
Foran de er en bratt skråning. Kleiven kjører, og omtrent halvveis ned linjen treffer han et svakt snølag. Sekunder senere er han begravd av to meter snø. Der ligger han i over 30 minutter før han blir reddet. Da måler han en kroppstemperatur på 31,4 grader celsius, men på mirakuløst vis går Kleiven nesten fysisk uskadd fra hendelsen.
– Jeg husker godt den følelsen i kroppen når underlaget forsvinner, og du ligger begravd og vet at du må ha hjelp for å ikke dø. Du ligger og føler det er din skyld at datteren din ikke får vokse opp med en far. Den følelsen er egentlig verre enn å vite at du skal dø. Det er en voldsom maktesløshet, sier Kleiven til Fri Flyt, og fortsetter:
– Det er en veldig dårlig følelse å være helt ute av kontroll.
Vi snakker med 31-åringen på telefon fra Tromsø tirsdag morgen. Da er han på vei til en skitur like utenfor byen. Senere tirsdag skal ha dele historien sin på et skredseminar i regi av CARE (Center for Avalanche Research and Education).
Tidligere har han skrevet en lengre artikkel i Dagens Næringsliv om opplevelsen, og har også snakket ut om den på en skredkveld.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
PÅ SKI FØR: Her kjører gjengen ski før skredet. Foto: Thomas T. Kleiven
– Hvorfor deler du historien?
– Før ulykka skjedde har jeg vært irritert på at det har vært en kultur for at folk ikke vil snakke om det når de havner i situasjoner de ikke vil ha havne. Da blir det vanskelig å lære av feilene som blir gjort. Det er jo det vi gjør galt vi blir korrigert av. Jeg var jo selv overbevist om at jeg aldri kom til å havne i en sånn ulykke, men da det skjedde var det helt naturlig at andre skulle få vite hva vi hadde gjort.
– Oppleves det annerledes å skulle prate om ulykka enn å skrive om den?
– Jeg tenker at i utgangspunktet, hvis folk vil høre om det, prater jeg gjerne om det. Jeg har ingenting å skjule. Hvis noen vil kritisere eller synes det vi gjorde var tåpelig er det bare bra.
Allerede dagen etter ulykka var han ute på ski igjen. Det har han også vært mange ganger i ettertid. Men den har likevel påvirket han kraftig.
– Det var en veldig sterk opplevelsen, fordi det var så alvorlig. Men med en gang bestemte jeg meg for at jeg skulle tilbake. I tiden som fulgte var jeg egentlig bare veldig glad fordi jeg var så nære å ikke få leve lenger. Men når vinteren kom igjen nå har det på sett og vis påvirket negativt fordi jeg har endra synes veldig på hvordan jeg ferdes. Det å ikke gi seg selv til å bruke naturen slik man vil er frustrerende. Det blir et slags paradoks.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
DAGEN ETTER: Allerede dagen etter kjører Kleiven ski.
Selv et knapt år etter tenker Kleiven på ulykka hver eneste dag.
– Men ikke på en stress-relatert måte. Jeg er glad det gikk slik det gikk. Når jeg er i fjellet har det ført til at kroppen reagerer setter en stopper for det jeg i utgangspunktet har lyst til. Det gjør at man får et litt annet forhold til det.
En av de tingene Kleiven har vært mest redd for, er å være ute av stand til å kunne redde seg selv - altså å være avhengig av at noen skal redde han.
– Før har jeg tenkt at det er ubehagelig at noen skal hjelpe meg. Men i ettertid er du bare ekstremt takknemlig. Du hadde vært død uten hjelp. Det er også det jeg tenkte da jeg var begravd; enten må du gi opp, eller så må du bare gjøre det du kan for holde det i gang. Det er også kanskje den følelsen som gjorde at hjernen rasjonaliserte, og brukte lite oksygen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
GRAVES UT: Her graves Kleiven ut av snømassene. Foto: Romain Charlois
– Føler du en slags skam over det som skjedde?
– Nei, ikke i det hele tatt. Det jeg gjorde den dagen har jeg gjort hundrevis av ganger før. Jeg tror veldig mange setter seg i den situasjonen mange ganger, og kommer heldig ut av det. Jeg har jo vært klar over risikoen, og på en måte tatt et valg om å akseptere at det er en viss risiko.
– Tror du at du utsetter deg selv for samme risiko igjen?
– Generelt er ønsket om å være i skredterreng er veldig mye lavere nå enn før. Jeg tror faren for at jeg eksponerer meg selv for lignende fare i framtiden er veldig liten. Det er ikke slik at jeg teoretisk kan mer om skred og ulykker nå, men jeg ser helt annerledes på det nå. Det er sjeldent synlig at man har vært nær en grense, og da er det vanskelig å endre adferd. Jeg ble jo på en ingen måte overrasket over at det kunne skje, men likevel tok jeg det kanskje ikke helt seriøst før.
Tirsdag kveld klokken 19.00 kan du høre Kleiven snakke om ulykken på Studentsamfunnet Driv i Tromsø.
