FRI FLYT 130
RULLENDE FORTAU: Hva har det med skikjøring og gjøre?
FERDINAND DAHL: Kombinerer stil & trippelcork
MAKSE LIKES: …eller ikke? Even Sigstad skriver om teknologisk detox
STORDAL: Stranda fjellets bøllete lillebror
JACKSON HOLE: Anne May Slinning rapporterer fra det legendariske frikjøringsanlegget i USA
MAGNUS SKOTTE NØRSTENG: Servicemedarbeideren som parkerte verdenseliten i Sverige i vår
ABSOLUT PARK: Nina Rusten og Monica Gundersen tar skibomsing til et nytt nivå
ÅPEN JAKKE: Hva er greia?
ARMENIA: Vodka, kaffe og skikjøring
ROMSDAL: En bratt svart/ hvitt-tur i flatt lys
SCARPA T1 R: Husker du de?
SISTE TUR: Menn som hater menn som alltid skal gå først
TOPPTURTEST: Sju små og superlette ski
FRIKJØRINGSTEST: Vinterens mest allsidige
MEDISIN FOR LÅRBRANN: Tren opp skimusklene
OM Å GJØRE TING MAN IKKE KAN: Paula Voldner skriver om El Capitan
…med mer: Spør Steingrim, Stæsj, Skrens, Øyeblikket, Notert, Christian Nummedal og MYE mer i Fri Flyt nummer 130!
– Sunnmørsalpenes dronning kaller de Slogen, forklarer Kristina Slinning på sunnmørsdialekten sin – som visstnok er den dialekten som i størst grad har litt av alle norske dialekter i seg.
Kristina peker mot en topp et stykke unna, men selv ikke Slogen klarer å skille seg nevneverdig ut i det panoramaet som er i ferd med å åpne seg rundt oss. Jeg lurer på om noen spisse og taggete topper borte til høyre er Molladalen, men det viser seg umulig for meg å forklare hvilke spisse og taggete topper jeg mener. Det er nemlig sånne overalt. Kanskje med unntak av toppen vi er på vei opp på, den er ikke så kolossalt bratt, men halvparten av høydeforskjellen har vi spist gratis. For 40 år siden bestemte nemlig noen seg for å bygge slalåmheis i lia i toppturparadiset Stordalen.
T-kroken går irriterende sakte. Akkurat denne dagen er ikke det så dumt, fordi underholdning av relativt høy kvalitet serveres oss som står i heisen: Ikke så langt foran og over meg driver nevnte Kristina med det som er så utrolig morsomt i skisenteret i Stordalen. Eller Arena Øverøye som du også kan kalle det uten å ta feil. Hun gønner ned langs heistraseen, og hopper og herjer på de hundrevis av små- og halvstore steinene og klippedroppene som ligger strødd rundt heistraseen.
Lenger oppe er det mer action. Storfjellshingsten Karsten Gefle fra Gjøvik har gjort sunnmøring av seg for lengst, og han rakk heldigvis å levere datteren sin i barnehagen for han satte kursen til Stordal denne dagen. Hjemme sitter hans sprekkferdige kone Camilla med barn nummer to klar for levering når som helst (denne historien ble laget seks dager før termin). Tanken på at han kan bli pappa igjen når som helst hindrer på ingen måte Karsten i å dra på. Oppe til venstre for de karakteristiske skredgjerdene like utenfor løypene kjører han ei hissig linje med et par vanskelige svinger og et dropp som må forseres i høy fart. All nysnøen løsner i et stort flak som umiddelbart blir til noe som ligner på hvit røyk, men Karsten peker rutinert skiene og kjører unna den rasende snøen. Heldigvis var det ikke så mye nysnø.
Både Karsten og Kristinas kjøring er tøff å se på, og da jeg i tillegg fikk med meg herjinga til den gamle skihelten Jon Larsson fra Duved og den nye skihelten Sondre Loftsgarden fra Rauland glemte jeg hvor treg heisen er. Plutselig var jeg oppe, og så var det min tur.
ARTIG TERRENG: Karsten Gefle koser seg i Arena Overøyes morsomme, varierte og ikke minst lett tilgjengelige skiterreng. Foto: Bård Basberg
– I reguleringsplanen er det klart for gondol til toppen av Auskjeret. Det hadde vært noe, sier Frode Færøy.
Bergenseren jobber med markedsføring av Stordal, som i praksis betyr at han er skisenterets markedssjef. Han er også eventarrangør, og primus motor for mye av det som kan kalles utvikling i Stordal kommune. Han er for øvrig også en ihuga drone-entusiast. Færøy sitter i kommunestyret for opposisjonspartiet Høyre, og han vet utmerket godt at gondol til toppen av Auskjeret er en visjon som ligger langt fram i tid. Enda lenger unna ligger drømmen (ja, han har faktisk drømt det) om hotell sprengt inn i fjellet oppe til venstre for dalstasjonen.
– Et langt mer realistisk og kortsiktig mål er 30 varme senger tilknytta skisenteret. Og etter hvert såpass med gjester at vi kan kjøre heisen hver dag, forteller han.
I dag er det kveldskjøring to ganger i uka (den kan det være Japan-klasse over!) og åpent lørdager og søndager. Thats it.
– Hvordan er økonomien i anlegget nå?
– Etter en emisjon for et par år siden fikk vi sletta en del gjeld og fikk inn litt frisk kapital, og da ble økonomien helt grei. Skisenteret klarer seg fint, og vi tåler ei dårlig påske eller to, men vi har ikke råd til store investeringer. Det ble kjøpt nytt og stort kunstsnøanlegg for to sesonger siden, og det sikrer stabile forhold.
Stordal er et snøhull, og får vanligvis mer snø enn sin mer kjente nabo Strandafjellet, som ligger like over fjorden. Da Fri Flyt skrev sin første artikkel om Arena Overøye i 2001 var de store snømengdene tema. Over fem meter snø per sesong skrev Fri Flyt, men Færøy tror gjennomsnittet er enda mer.
– Vi får mange store snøfall hver eneste vinter, og vanligvis er skredgjerdene helt nedsnødd, sier han, og peker opp mot metallspetakkelet som en gjeng italienere satte opp i det bratteste henget for å beskytte et av de nye hyttefeltene ved heisanlegget.
Gjerdene er plassert midt i det som må være noe av Norges mest spektakulære, heisbaserte frikjøringsheng. Ikke så langt, men skikkelig bratt med masse dropp og steiner for spennende linjevalg og leken kjøring. Ikke uten risiko heller forresten.
STORDAL
SKISENTERET: Anlegget har fire heiser, og den lengste t-kroken gir omtrent 400 høydemeter. Det er fem preparerte løyper og en liten men innholdsrik terrengpark. Offpistmulighetene er formidable, særlig hvis man regner med de ekstra mulighetene toppturutstyr gir. Særlig på skikjørers høyre for heisen fins bratte og temmelig eksponerte linjer, men også snillere kjøring – både i og utenfor skogen.
TOPPTUR: Stordal er full av fine toppturfjell. Mye omtalte Auskjeret er en ganske grei topptur fra toppen av skisenteret. Overøyestolen, Dyrdalstinden og Fokhaugtinden er flotte men litt lengre turer i Stordal. Resten av Sunnmøres fantastiske fjellverden er nær når du først er i Stordal, og toppturmulighetene er nær sagt ubegrensede.
REISEN DIT: Det er bil som gjelder for å komme seg rundt omkring blant fjordene og fjellene på Sunnmøre. Kjør mot Ålesund, og følg E39 og riksvei 650 til Stordal. Kommer du fra Stranda er det fylkesvei 60 som gjelder, og ferge fra Stranda til Liabygda.
MER INFO: Arenaoveroye.no og bøkene Toppturar i Sunnmørsalpane og Opplev Sunnmørsalpane fra Fri Flyt-forlaget.
Da Fri Flyts folk besøkte Arena Overøye i 2001 var ikke dette terrenget hovedtema, men heller at en tråkkemaskinsjåfør kunne spa opp et hopp til gjengen fra Oslo som kom for å ta bilder og lage magasinartikkel. I våre dager er en permanent terrengark på plass med et par hopp og et artig utvalg rails. Men Arena Overøye er like fullt et dugnadsanlegg, med de lokale alpinistenes foreldre som pådrivere. Frode Færøy mangler verken ambisjoner eller drømmer for skisenteret inne i Stordalen, men han innser at skal Arena Overøye bli mer enn et dugnadsanlegg må det bli nettopp det: Noe som er for stort og bra til å drives på dugnad.
– Vi er ikke der ennå, og mye gjenstår, men det er mulig å få til noe stort her inne. Med gondol til topps på Auskjeret ville vi fått tusen høydemeter skikjøring, Norges beste skianlegg og trafikk hele året, blant annet med sykling på sommeren, sier Færøy.
Stordal kommune hadde for få år siden langt over 1000 arbeidsplasser i møbelindustrien – i ei bygd med bare 1000 innbyggere. I dag er bare en brøkdel av møbel-arbeidsplassene igjen, men møbelproduksjon er fortsatt den største industrien i Stordal. Et stort transportfirma, kommunen og landbruk er de største arbeidsgiverne etter møbelbedriftene.
– Og under der igjen kommer turistnæringa. Det er ingen stor bransje i Stordal ennå, men den vokser, sier Frode Færøy.
LYS: Sondre Loftsgarden i aksjon i Stordal. Foto: Bård Basberg
Gondol til toppen av Auskjeret er fortsatt en visjon som ligger langt inn i framtida, men å bestige fjellet er en smal sak. Halve høydeforskjellen fra dalen gjøres unna med t-krok-heisen, slik at turen starter 800 meter over havet. Derfra er du oppe på Auskjeret etter halvannen time med toppturutstyr. Skikjøringa fra toppen er ikke super-krevende, men en lang, slak og jevn flanke gir fin skikjøring nedover langs toppskavlen (som du må passe deg for!). Men helst ikke før du har gjort unna tre timer med herjing i skisenteret lenger ned.
– Å bare kjøre på i terrenget langs heistraseen er så utrolig gøy, og ikke minst effektivt. Her er masse hauger, smådropp, steiner, litt større dropp og lekent terreng rett ut fra heisen, sier Kristina Slinning.
Mens Sondre Loftsgarden og Karsten Gefle herja foran Bård Basbergs kamera lenger opp i anlegget, brukte Kristina den første timen på å gønne på langs heisen. Med ti centimeter nysnø oppå helt oppkjørt og herja snø var forholda dårlige for dype puddersvinger, men perfekte for å kjøre fort og sette landingene – og ikke minst være varm i beina til fotografering etterpå.
Men når lunsjen er fordøyd setter sola sine begrensninger på kjøringa i skisenteret. Eller rettere sagt; mangelen på sol. Klokka ett tidlig i mars ligger heisene i skygge. Men toppen av Auskjeret – eller Overøyestolen for deg som er klar for å gå litt lenger – ligger der gul som smør og lokker med sol, god sikt og varme 400 høydemeter over oss. Da er det bare å ta fellene fatt. En lokal smarting har vært oppi der før oss, men han valgte å gå opp til stupet under bowlen. Dermed nådde han ikke toppen av fjellet, men fikk derimot satt ukas lekreste spor, i det som senere skulle vise seg å være drømmeføre. Bowlen under toppen ligner (ifølge de som legger godviljen til) et øsekar – eller i hvert fall der øsekaret er skjært ut av treverket. Derav navnet Auskjeret ifølge usikre kilder.
Vi prøvde å finne en vei ned i øsekaret fra toppen, på skikjørers venstre side, men det var alt for skummelt å gå fram mot toppskavlen uten å vite hvor mye den hang ut der vi befant oss. Dermed ble det flatt terreng og fokksnø på vei ned – for alle unntatt meg skulle det vise seg senere.
– En fyr på snowboard sklei ned hele fjellet for et par år siden. Det var et under at han ikke omkom, men det gikk bra. Og for omtrent ti år siden løsnet skavlen øverst mellom Kollen og Overøyestolen, heldigvis et godt stykke unna skiheisene. Snøskredet bygde seg opp nedover langs bekken Fremstegrova, og ble større og større. Til slutt feide hele greia over veien i dalbunnen, og et godt stykke opp på den andre sida. Heldigvis ble verken mennesker, dyr eller bygninger skadd i kjempeskredet, forteller Frode Færøy.
Skredrisikoen føles minimal der vi står på toppen av Auskjeret og leter etter en vei ned. Når vi endelig bestemmer oss for å gi opp, kan vi heller nyte utsikten. Her er vanvittige sunnmørsfjell i alle retninger, men særlig de nære fjellene, som alle har foten i Stordalen like under oss, imponerer med voldsomme skimuligheter. Dyrdalstinden rett over dalen ser ut som den er laget for å brukes i skifilm. Vestsiden er bratt og full av fine linjer, og fjellet ville fått sin smak av kjendisstatus ved hjelp av Asbjørn Eggebø Næss og et helikopter hvis det ikke var for at kameraet til Field Productions svikta idet Asbjørn satte utfor.
Alle fjellene rundt oss frister med lekre flanker, perfekt helling og glissen skog. I Stordalen føles det som man kan gå topptur et helt liv uten å bli ferdig. Særlig siden du må starte dagen med å bruke noen timer i skiheisen.
STORFJELL: Tøft skiterreng inne i øsekaret. Sondre øser på i den fine snøen. Foto: Bård Basberg
På toppen av Auskjeret er det fokksnø av den vanskelige sorten og terreng som er slakt på grensen til tamt. Vi kjører ned og prøver å tøffe oss for Bårds kamera, men det er ikke så lett. Jeg er journalist, og slipper å være så mye foran kamera. Derfor kan jeg kjøre litt for meg sjøl, i skyggen hvor fotolyset er skralt. Jeg slipper meg utfor en liten kant, treffer veldig hard fokksnø, tenker at dette blir ikke så gøy, men så skjer det noe. Plutselig forandrer føret seg. De andre driver på oppi sola hvor det er fotolys, og med ett er jeg mutters alene i toppen av et heng med et akkurat passe klippebånd i. Akkurat passe for meg betyr at det er rundt en meter høyt. Og jaggu er det ikke 20 centimeter bikkjekald, knusktørr pudder! Hurra! Mutters aleine får jeg mine tilmålte 100 høydemeter kjøring i spennende terreng og på nydelig føre på Auskjeret. Det var ikke så mye pudder at jeg måtte øse tørrsnø ut av hetta etterpå, men det var jaggu nok til at jeg skrøt på meg en desimeter i rapportene til de andre etterpå. De fikk jo aldri sjansen til å prove me wrong.
Dagen etter var jeg reist for lengst, men fotograf Bård og Sondre tok enda en dag i Arena Overøye. De hadde gått opp under bowlen vi sikla på dagen før, og funnet nøyaktig de de håpet på og det jeg antok de ikke skulle finne: Myk og deilig snø i spektakulært terreng – etter en liten time på feller fra toppen av en av Norges artigste skiheiser.
