Jeg og Hans vokste opp sammen. Ikke Hans Petter, altså – han du kanskje kjenner fra denne siden av bladet. Hans Petter skal gjøre andre ting det neste året, mens jeg skal fylle hans skisko.
Nå snakker jeg om Hans. Bare Hans.
Vi gikk tolv år i samme klasse. Vi var ganske forskjellige. Eller: Vi hadde ganske ulike drømmer. Et sted dette viste seg var i skianlegget der jeg vokste opp. Jeg likte å stå på ski. Det var egentlig alt jeg ville. Kanskje sånn som du.
Hans, han ville ut i verden. (Det ville nok jeg og, men jeg ville ha med meg skiene, isåfall). Til det trengte han penger. Så han ville heller kjøre heis enn å ta den. De påskene han jobbet, husker jeg at Audi sedanen hans raste forbi huset vårt på vei opp til anlegget mens jeg ennå satt og spiste frokost.
Jeg? Jeg hadde ikke bil en gang. Heiskar var ikke min drøm. Jeg skulle jo stå på ski. Hvordan kunne de sitte inne i bua når det hadde kommet 14 cm nysnø over natta?
LES OGSÅ: Trumferen
Det var også noen konflikter med heiskarene. Ikke alle likte at vi kjørte utenfor løypa. De likte definitivt ikke om vi tok en sving ut i kanten mens vi sto i heisen for å pløye staven ned i snøen slik at man kunne lodde føret. De likte ikke om vi hoppet av i heisen. Og de likte IALLFALL ikke om man kjørte i løssnøen som lå i kanten av heistraseen og dundret rett inn i heisen uten å gå gjennom vendekorset.
Heiskarene forsto seg rett og slett ikke på skikjøring, tenkte jeg bak skibrillene. Nå tenker jeg at dette, fra min side, var et ungdomsopprør. Jeg var så nært knytta til heisen at jeg måtte løsrive meg litt – dette var altså før jeg fikk mine første feller og kunne løsrive meg helt.
I dag veit jeg at heiskarene (og heis- damene!) og skikjørerne lever i symbiose. De trenger hverandre.
LES OGSÅ: Svake lag, sterke meninger
Forskjellen er at skikjøreren bare tenker på egen glede. Bortsett fra han kompisen du deler T-krok med, tenker du ikke på noen andre. Det er førstemann til løs- snøen som gjelder.
Mens heiskaren liker å se at andre blir glade. Det er jobben hans å dunke snø av stolheissetene, måke vekk snø under vendekorsene. Hvis noen trøbler med heisen, skrur han ned farten, og hvis noen kaster kroken litt skeivt på toppen, raser han opp på skuter for å ordne med nød- stopplina.
Han jobber for at du skal ha det gøy.
LES OGSÅ: Frikjørerens sju livsløgner
Hans gikk bort i en bilulykke før han fikk realisert mange av drømmene sine. Men jeg husker den siste påska han satt på toppen av trekket i barings og gliste til alle som gikk av. Jeg tenker nesten aldri på Hans – men hver gang jeg tar den heisen alene, tenker jeg på ham. I mitt hode sitter han der fortsatt.
I dette bladet vil du finne masse inspirasjon til å tjuvstarte sesongen med noen saftige «åk». Og jeg ser gjerne at du skryter av det. Har du dratt deg ut i minus 12 i november med betongharde sko, er det lov å være litt kry.
Bare ikke snakk om å være først i heisen.
Heiskaren var der før deg.
Denne lederen står på trykk i det nye Fri Flyt-magasinet som er i salg fra mandag.
