For omkring 1,5 år siden var Ole Simensen og jeg en måned i Alpene. Vi hadde leid oss bobil og var klar for et aldri så lite skieventyr. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra 6 måneder i Afghanistan, og Ole hadde fått en ferie/permisjon fra sin jobb forholdsvis viktige jobb under byggingen av nye Gardermoen. Ingen vet helt hvordan han fikk til å ta ut den ferien. Vi snakket mye om det overnevnte problemet, vi snakket mye om hva vi ville gjøre videre i livene våre. Man får snakket om mye i løpet av en måned på ski, og kvelder i campingbilen vi kjørte rundt omkring ettersom pudderet falt. Vi var sjeldent alene, flere gode venner var med på deler av vår fantastiske reise, og det var enighet om at noen måtte ta tak og vise ungdommen hvor artig det er å være ute. Vi hadde mange ideer, jeg og Ole, i felleskap med gode og nære venner. Mange med planer om å flytte fra Oslo og hjem til Os, når bare tiden ble riktig. Når det skjedde skulle vi få ordning på ting. Vi skulle få ungdommen i Os aktive igjen, skape et miljø hvor det var kult og artig å drive med idrett. Den eneste idretten på Os som tilsynelatende klarer å vokse er orientering. Det artige er at det har blitt brukt enorme summer på bygging av fotball og langrennsanlegg i kommunen. Vel og bra det, men utbytte for den lokale rekrutteringen virker dessverre magert for meg. Orienteringssporten vokser på svært få midler, men har derimot noen få ildsjeler som skaper mye entusiasme og idrettsglede. Idrettsglede er god rekrutteringstaktikk.
LES OGSÅ: Mistet livet i Øksendalen
BaseCamp Os er en frivillig organisasjon med eget organisasjonsnummer i brønnøysundregistret, og en lang liste forholdsvis gjennomarbeide vedtekter og eget kontonummer. Sistnevnte overrasker ikke så mange, men de to foregående tar folk litt på senga. Etter hvert skjønner mange at BaseCamp Os ikke er seks venners personlige tur-og utstyrslaug, men snarere et forsøk på å skape blest og interesse rundt en del fritidsaktiviteter som ikke er så vanlig i Nord-Østerdalen. Dessverre er det ikke så mange fritidsaktiviteter som blomstrer i Nord-Østerdalen for tiden. For 10 år siden, da jeg var 14 år spilte ”alle” fotball, og en bra andel holdt på med en eller flere aktiviteter til. Svært få gjorde ingenting. Dessverre er tidene annerledes nå, den enorme majoriteten av barn som skulle kjøres på trening hver kveld har i stor grad blitt byttet ut med barn som gjør ingenting.
LES OGSÅ: Den bunnløse sorgen
Vårt håp var å skape engasjement innenfor litt nye og ”utradisjonelle” arenaer. Arenaer som i mange år har vært forbundet med lek og gøy fremfor sport og selvutvikling i manges øyne slik jeg tolker det. Langrenn og fotball er ordentlig idrett, alt annet er lek, tull og tøys. Heldigvis endrer ting seg i Norge også, barn som ønsker å utvikle seg innenfor andre idretter enn fotball og skiskyting sees ikke lenger ned på. DNB og Statoil sponser litt utenfor de tradisjonelle, norske idrettene. Jeg har riktignok til gode å se en eneste lovende ungdom på twintip stå frem i lokalavisen sammen med en stor lokalbedrift som ny sponsor. Ei heller en kommunal tildeling som ikke går til en lovende utøver innenfor en av de tradisjonelle idrettene eller musikk. Veien er enda lang her øverst oppe i Østerdalen.
Vi følte ikke at vi hadde alt på det rene personlig heller. Det var mye selvransakelse utover lange kvelder med dype rødvinsglass på Alpetur, og vi konkluderte med at vi selv heller ikke evnet å rekruttere innenfor de tingene vi brant for. Rundt Oles alder var den en periode en ganske dedikert toppturgjeng fra Os. Jeg kom sent inn som gjengens yngste medlem og fikk oppleve gruppens siste vinter som toppturgjeng. Uzbekistanturen 2013 var en fenomenal tur med en fenomenal gjeng. Dessverre tok livets realiteter igjen mange og neste vinter sto jeg og Ole igjen alene på gardermoen, klar for neste vintertur. Vi hadde heller ikke klart å sikre etterveksten.
LES OGSÅ: Den siste turen
Ole og jeg rakk fem helger med ski etter vi kom tilbake fra Alpene vinteren 2014 før Ole døde i en skredulykke 14. april 2014. Hans siste topptur og kalde grav delte han med Yngve Dalquist, Ola Inge Drøpping og Øyvind Slørdahl. Jeg og Yngves yngre bror, Erlend valgte å ikke bli med på den siste renna, vi var rett og slett kald og lei, og føret var elendig. Det tok lang tid før jeg klarte å riste den kalde og leie følelsen av meg etter de påfølgende dagene på Brandseth, hvor kroppene til de fire til slutt ble funnet under et snøskred.
Ole Simensen (til venstre) og Eirik Bækken hadde vært på utallige turer sammen. Her er de på Aiguille du Midi i Chamonix, et par måneder før skredulykken som krevde Oles liv.
Det er liten tvil om at den gjengen og det samholdet som finnes på Os, og kom svært godt til syne etter Oles død var veldig viktig for meg. Etter den første fasen med sorg og gode historier om Ole tok tanker og samtaler om hva vi nå skulle gjøre overhånd. Vi skulle i hvert fall fortsette å kjøre ski! Ole hadde i mange år tatt rollen som turarrangør og turleder svært alvorlig, dette ansvaret skulle vi nå dele oss i mellom.
Julen 2014 var en gjeng samlet på Volden, familiegården til brødrene Jens Anders og Jon Olav Volden. Jeg, Heine Sør Reime, Andreas Rise Haukø, Jenny Øvergård Strupstad og brødrene Volden var enig om at vi skulle formalisere vårt engasjement. 26.12.14 stiftet vi BaseCamp Os. En variert gjeng både i alder og interesser, med feller engasjement og mål, nemlig å få til et nytt og bedre miljø på Os og i kommunene rundt. Foreningens hovedformål i henhold til våre vedtekter: foreningens formål er å øke friluftslivsaktiviteten blant ungdom og voksne i Nord-Østerdal.
LES OGSÅ: Dramatisk på Gaustatoppen
Fra nå av skal jeg overbevise deg som leser om hvorfor nettopp du skal gjøre noe lignende.
2. august avsluttet BaseCamp Os sitt hittil mest ambisiøse prosjekt, Aktivitetsuka 2015. Fra mandag til søndag med et svært variert spekter av aktiviteter, fjelltur, klatring, downhill, stisykling, kajakk og en del variasjoner av slakkline. Lørdag og søndag var en slags utvidet del av uken, hvor vi hadde hyret inn Julian Stocker fra KayakVoss til å kjøre grunnkurs elvekajakk på 15 svært gira deltakere. BaseCamp Os prøver alltid å arrangere gratis aktiviteter, men på grunnkurset valgte vi å ta en egenandel på 400 kr. Tror fortsatt vi er billigst i Norge. Foreningen har fått omkring 145.000 kr fra vi begynte å søke om penger i februar til dags dato. Man kan få til utrolig mye med 145.000, når alt er basert på frivillighet. En del av pengene vi har fått har vi valgt å investere i utstyr, som vi bruker under arrangementer. I tillegg leies det ut til en symbolsk sum til medlemmer. Det å ha tilgang til bra utstyr til en svært billig penge tror vi er med på å senke terskelen og starte med nye aktiviteter. I juni organiserte vi aktivitetsdag for 8. og 9. klasse ved Os Skole. De fikk oppleve en artig rappel og elvekajakk. Omkring 45 ungdommer med svært varierende forventninger til dagen kom til oss, 45 ungdommer dro derfra med rak rygg og et svært glis. Vi har hatt flere aktiviteter også, men høydepunktet sammen med aktivitetsuka var helt klart dagen med disse.
Medlemstallet den 9. August er 85 medlemmer. Riktignok ikke så mange, men vi er enda ganske nyoppstartet.
Kompetanseheving var noe vi i styret valgte å fokusere på ved BaseCamp Os sine første generalforsamling, hvor vi som interimsstyre ble klappet inn som fullverdige styre med etter vedtak i generalforsamling. Heving av formell kompetanse innenfor styret og BaseCamp Os har to fordeler, for det første er vi avhengig av formell instruktørkompetanse for at ansvarforsikringen vi har valgt skal gjelde. Den andre fordelen er at hvis vi klarer å sende masse folk på kurs så hever vi hele området faglig og gjør det tryggere og forhåpentligvis bedre å dra på tur også privat.
Jeg er en av seks styret i BaseCamp Os. Hvis du har lyst til å gjøre noe lignende anbefaler jeg og finne en gjeng. Det er mye mer jobb enn det høres ut som her - ikke alt er like gøy. Det er viktig å finne en måte å fordele byrdene. Strevet er heldigvis verdt det, når man får gjennomført sitt første arrangement, positive tilbakemeldinger i lokalmiljøet og kanskje også sitt første tilskudd. Det er også lov å ta kontakt å spørre mer, jeg tror at nye foreninger i vår ånd kan dra ganske stor nytte av vårt arbeid i stiftelsesprosessen.
Bunnlinja er at BaseCamp Os i stor grad er seks venners lekegrind, det er vår arena for å dele av vår kompetanse og entusiasme, gi folk mestringsfølelse og forhåpentligvis motivere folk til å ta med seg disse aktivitetene videre i livet.
BaseCamp Os er også en arv jeg tror Ole ville vært stolt av.
