Jeg savner gamle dager, da jeg tråkka verden i min Lowe alpin-lue og syntes alle som kjørte med plastikksko var tapere.
Alt som var nytt var LAAAME, og du var ikke innafor om du ikke hadde minst et innslag av ducttape på skiuniformen din. Som for øvrig var i et diskrét fargevalg.
Jeg var ikke opptatt av å se eller bli sett. Skistallen besto av et par gamle Salomon Pocketrocket med Rottefellabindinger som jeg hadde arvet av en kompis.
Skoene var laget av saueskinn som kunne spises dersom du hadde glemt igjen nista di hjemme. Kamera eller telefon var det ingen som hadde, og det var faktisk helt ok å kalle en backflip for en salto.
Hva skjedde?
Nå eksisterer det ikke lenger et eneste brukt skipar eller en eneste nøytral farge i min skigarderobe.
Skiuniformen min ser jeg ut som noe regnbuen har kastet opp, og skriker «se på meg, se på meg». Hjelmen min er sjokkrosa, men for at den ikke skal være for jentete, kompenseres dette ved hjelp av et par dødningehoder som er møysommelig festet på siden.
Det hele ser usannsynlig fett ut på selfies. For ikke å snakke om GoPro-videoen som jeg legger ut på vimeo.com (passelig akkompagnert av Iron Maidens, The Number Of The Beast) der jeg kruser ned bratthenget i Hovden. Jeg har ti par ski til forskjellige formål, og et par antrekk å velge mellom. Alt fra årets kolleksjon.
Rikets tilstand
Til dette har jeg bare ett spørsmål: NÅR BLE JEG MILLIONÆR? (Innser at det naturlige oppfølgingsspørsmålet hadde vært: «Og når ble du så sinnsvakt selvopptatt?»
Men dette velger jeg å ignorere). Svaret er jo selvsagt, aldri. Hadde jeg blitt ranet hadde ransmannen sagt: «Gi meg jakka, hjelmen og skoa dine» for så latt bilen med lommebok, telefon og andre verdiløse verdisaker, stå igjen.
Selv om jeg hadde kastet bilnøklene etter han, hadde han ikke orket bryet med å ta med seg den gamle rustkalven. Det henger jo ikke på greip i det hele tatt.
Ikke godkjent
Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde beina på jorda, og utstyr som matchet bankkontoen min. For ikke å snakke om evnene mine på ski.
Jeg kunne jo fint kjørt på gammelt utstyr. Men dette krever et par baller, som jeg ikke har. Ikke fordi jeg er jente, men fordi jeg er altfor opptatt av å fortelle verden at jeg er RADICAL.
Image har blitt så viktig at når visa-kortet skriker «ikke godkjent», misforstår jeg det hele og tror at det snakker til meg.
Jeg har tråkka rett i poserfella.
Heltene er de som tør
De virkelige heltene er jo de som tør å ikke være som alle andre. De som driter i om de tryner under stolheisen, eller de som innrømmer at her er det faktisk litt for bratt.
De som tør å si «dette har jeg ikke lyst til», eller «ja skiene mine er fra 2011. So what?».
De som tør å le så høyt at de skremmer turistene, og de som gir blaffen i om de ser sånn eller sånn ut. De som driter i hva som er inn eller ut, og bare kjører sitt eget løp.
De som ikke vet hvordan de tar en selfie, og kaller goggles for gugels og yolo for yoyo.
De som fortsatt bruker ducttape til alt.
De er mine helter.
