Mandag morgen ringte klokkene tidlig og frokosten ble fortært med en sitrende spenning i lufta. Hva ville dagen bringe? Hva ville uka bringe? Hvem er de nye folkene vi skal møte? Hvor skal vi på ski? Spørsmålene var mange!
Helt siden Icelandair og Visit North Iceland inviterte oss på tur for en stund tilbake har denne delen av islandsreisen vært noe vi har gledet oss til, men også et moment vi har visst lite om annet enn at vi skulle ut på ett eller annet fartøy med motor og seil, at skiene skulle brukes flittig med feller og menneskets egen kraft til framdrift oppå. Mandag 4. April 2016 kl 08.00 stod Tone Jersin Ansnes og undertegnede på brygga i Akureyri intetanende om hva uka skulle bringe sammen fotograf Andrew Strain, reiselivsguru Jussi Viskari og storfiskende reiseleder Bjørn Tore Larsen.
Båten Donna Wood lå trygt til kai mens vi lastet inn alt for mye utstyr for fire dagers seilas! Besetningen om bord tok oss godt i mot og vi nærmet oss klare for avgang. De resterende fem deltagerne samt guiden skulle komme på litt lengre ut i fjorden. Crewet til North Sailing hadde sørget for å fylle opp båten godt med både mat og drikke så kaffen og snacksen kom fort på bordet når vi kastet loss. Etter å ha flyttet inn i lugarene og gjort oss kjent med båten var det bare å sette seg ned å nyte roen og utsikten mens vi sakte tøffa utover den blanke fjorden mot Dalvik hvor vi skulle plukke opp de andre.
Vel fremme ved Dalvik kom tre amerikanere om bord; filmer Dirk Collins, fotograf Greg Von Doersten, skikjører Brittany Mumma samt to finner; Mikki Selroos og Arto Majava. Sammen med denne gjengen kom altså Jökull Bergmann (JB), islendingen som driver Bergmenn Mountain Guides og er eier Arctic Heliskiing. Med alle om bord følte jeg at dette kanskje kunne bli enda bedre en forventet, selv om jeg kun kjente de jeg selv gikk om bord med. Etter at alle var trygt ombord i båten, installert i lugarer og utstyr pakket bort fra dekk ble det gjennomgang av sikkerhetsrutiner om bord.
Har du lest denne? Island - mulighetenes øy
(Blogginnlegget fortsetter under bildet)
BÅT: God mat på båten.
Det var fortsatt tidlig på dagen da JB tok ordet. Planen for dagen var relativt enkel og som han selv sa: Dette er min fem dagers "ferie" i vinter så dere står fritt til å gjøre hva dere vil så lenge det er innenfor fornuften og sikkerhetens rammer. Det er sjelden man hører en guide si noe sånt, men JB visste at han hadde med en erfaren gjeng, og han ville være i nærheten av oss og bidra i sikkerhetsvurderinger underveis. Islendinger er jo kjent for å være Europas cowboyer og de finnes det en del av i guide/heli bransjen der oppe, men JB er den mest erfarne guiden av alle på Island og har IVBV/IFMGA/UIAGM utdannelse og lar ikke noe være tilfeldig når han har med gjester på tur.
Planen ble å krysse fjorden over til gullkysten for å gå opp på Svinarhnjukur eller Griseelvfjellet som det heter på norsk. Skydekket lå lavt denne dagen så ingen av oss hadde de største forventningene for første dag i fjellet. JB derimot, hadde trua og mente vi ville bryte gjennom skyene ca 300 moh. Etter at sekker og utstyr var pakket ble vi fraktet inn med en liten lettbåt til en utrolig fin plass langs land. Der var det rester etter gamle gårder som det var drift på lang tilbake i tid. Når alle var kjørt trygt over av maskinisten og matrosen på Donna Wood ble fellene satt på og turen begynte. Team Amerika satte tempo og det gikk unna oppover. De er vant til å bo på 2000 moh. så formen skulle det ikke stå på og sporvalget var ofte relativt bratt, så Tone og jeg la oss i et litt roligere tempo i noe slakere terreng. Vi så ikke stort og måtte bare stole på at JB hadde pekt ut riktig vei. Da vi kom opp på første flate merka vi allerede at sikten ble bedre og skydekket noe tynnere. Klokka viste drøye 200 moh. så her øyna vi håpet om å bryte gjennom skyene. Etter en lengre flate begynte vi på nytt å stige og før vi viste ordet av det kunne vi se både sol og fjell på alle kanter! En fantastisk bolle åpnet seg med nedkjøringer på alle kanter! Er dette sant spurte vi oss? Kjenner han virkelig værforholdene så godt at han kunne forutse dette?
Så fort vi kom oppover i bollen ble kameraer tatt frem og Dirk la regien på hvor han ville ha oss til å gå for å få gjengen samlet på rekke oppover med tåkehavet under oss. Her delte også gruppa seg og finnene gikk en annen retning mens vi andre gikk mere dirkete mot toppen vi hadde sett ut for å kjøre ned samme vei trodde vi. Vel oppe på ryggen ble vi målløse! Fjell på fjell åpenbarte seg med alle typer nedkjøringer, bratte renner, slake flanker og lekent terreng. Vi kunne også se at de dagen i forveien hadde flydd turister med helikopter på diverse topper bakover og sporene så fine ut. Oppe på ryggen spør Tone JB med glimt i øyet hvilke fjell han eide. Det er jo ikke ukjent i Norge at man sier: ”Alt du ser her er mitt og det du ikke ser er far min sitt”. Svaret fra JB kom fort. De tre toppene bortover der eide han og de spisse lengre ut der. På Island er alt privat eid og ikke statseid som i Norge. Allikevel kan man ferdes fritt både på topptur eller med snøskuter. Fordelen ved å eie for JB er at han kan nekte andre å drive kommersielt på hans fjell.
For hvert steg vi tok videre mot toppen ble vi mere og mer målløse for utsikten var fantastisk og rekken med fjell som åpenbarte seg ble bare større og større. Vel oppe på toppen fikk vi øye på en fantastisk fin rygg som ledet opp til en topp som stupte ned i tåkehavet. Det var liten tvil om hvor vi ville kjøre ned. JB bekrefta at det ikke var noe problem for vi kunne enten traversere ned til der vi ble satt i land eller bli plukket opp av båten et annet sted. Etter en liten rast under toppen bega Tone, Brittany, Andrew og jeg oss mot neste topp.
Siste biten satte vi skiene på ryggen og gikk til fots opp på toppen. Bak oss gikk det bratt ned i dalen på baksiden og foran oss en bred fin flanke med fin snø ned i en stor åpen bowl. Etter en kjapp sjokolade på toppen sto vi klare på ryggen. Jeg fikk æren av å legge førstesporet ned ryggen for å kjøre i horisontlinja til fotografene før jeg brakk ned i bowlen. Gledeshylene hang løst og snøen var veldig fin! Videre fulgte Tone på i store svinger og kom ned med et stort smil om munnen litt lengre inn i bowlen, før Brittany avsluttet det hele med stor fart så snøen sto opp bak henne. Ett vakkert syn for en ski glad sjel!
Videre gikk turen inn på en ny flanke hvor vi fortsatte i samme rekkefølge med like store smil. Her ble snøen omformet til slusj og lyset var fantastisk fint. Neste strekke kjørte jentene ”powder eights” til stor glede for fotografer og filmer. JB og jeg traverserte ut til en rygg langt ski høyre hvor vi nå kunne skimte fjorden og båten langt der ute! I det lyset var på vei til å fade ut la jeg de siste svingene ned i slusjen før vi kjørte sistebiten ned til sjøen.
Donna Wood satte kursen mot Hirsey en øy midt ute i havet med 167 fastboende. 7,5 time i fjellet gjorde sitt og det var en sliten gjeng som fikk servert en fantastisk middag i det vi la i kai. Kokka om bord kunne virkelig kunsten å lage god mat så denne turen skulle vi hverken sulte eller spise dårlig mat. Det var en sliten gjeng som gikk til sengs med store smil om munnen og store forventninger til neste dag.
Har du lest denne? Håtveit flyr over Island
(Blogginnlegget fortsetter under bildet)
FANTASTISK: Utsikten.
Tirsdag morgen stod vi opp til frokost kl. 08.00, nok en gang mat av det gode slaget. De 167 innbyggerne så vi lite til om det var for de at de har blitt syke vet vi ikke, men skal du kjøpe hund fra utlandet til Island må hunden bo i karantene i 6 måneder på denne øya før den kan tas inn til fastlandet. I 10- draget satte vi kursen over fjorden igjen for å gå i land der vi ble plukket opp dagen i forveien. Fjellet Skersgnipa skulle bestiges. Dette området kalles Gullkysten og det kommer fra det gylne lyset som er her ute.
Planen til JB var å gå opp dalen på framsiden av fjellet for så å brekke opp ryggen mot toppen. Sikten var god og vi kunne se fjellet fra båten. I dag skulle vi gå ca. 1000 høydemeter og håpet om mer fin snø var tilstede. Da vi rundet inn i dalen valgte finnene å traversere opp mot ryggen i front for å angripe toppen fra den siden og kjøre ned på baksiden, mens Team Gnarway valgte å holde seg på framsiden. Vel inne i dalen fikk alle øye på en bred renneformasjon direkte ned fra toppen som alle viste stor interesse for. Snøen så veldig fin ut og JB kunne bekrefte at der ville vi nok finne det vi lette etter. Inne på platået delte gruppa seg litt, Tone, Andrew og jeg gikk mot noen steinformasjoner litt lengre inn for å sjekke om vi kunne få noen bilder der. Skydekket skjermet litt mer for lyset i dag, men innimellom brøt sola igjennom og det gylne lyset satte sitt preg på dette fine fjellet. Vi gikk opp mot bunnen av fjellsiden og snøen var av det tørreslaget så her øynet vi håp! Amerikanerne og JB kom etter oss og vi gikk samlet opp på ryggen hvor vi skulle traversere bratt mot toppen. Vel oppe på ryggen åpnet utsikten seg bakover hvor det gikk en markant renne ned mot dalen på baksiden, men der så snøen både hard og tynn ut. Vinden traff oss også godt så dunjakker ble fisket fram og jeg tok med meg isøksa bort for å sjekke snøen i området vi hadde sett oss ut. Fort innså jeg at like under snøen var det is og stein så bare det å komme seg bort var vrient og selve ryggen opp bestod stort sett av stein og is. Her var det bare å innse at toppen kanskje ikke ble nådd i dag selv om vi bare var 250m under toppen.
LES DENNE: Kraftig økning i guida toppturer
Planen ble endret og feller ble tatt av og skiene snudd i retning fjorden. Teamet ble enige om å traversere ut mot renna vi hadde sett oss ut og kjøre samlet ned mot havet. Rett før vi begynner på traversen sa JB at vi blir hentet om 5 minutter. Vi skjønte ikke stort av hvordan båten kunne være der så fort eller hvorfor det hastet sånn. Etter å ha summet oss litt skjønte vi hva det gjaldt. JB hadde skjønt hvor lyst vi hadde til å kjøre fra toppen og hadde kalt opp et helikopter han hadde i nærheten som nettopp hadde sluppet av en gruppe. Helikopteret var nå på vei for å hente oss ved sjøen og fly oss til toppen. Ting ble effektivt. En svenske bosatt i Oslo stod der med et stort smil om munnen klar for å fly oss til topps. Før vi viste ordet av det var vi på vei opp igjen og hang over fjellsiden litt så vi fikk tatt noen bilder før vi snudde og fløy opp langs ryggen. Der sto det to finner og vinka fint til helikopteret og ante lite om hvem som satt i det. På motsatt side av toppen ble vi satt ned og hoppa i skiene og spente på oss sekkene så fort de lot seg gjøre. Her måtte vi være effektive og klare så fort lyset kom tilbake.
(Blogginnlegget fortsetter under bildet)
UTSIKTEN: Flotte forhold på Island.
Lyset lot vente på seg og nervene kom sigende. Hvordan var snøen? Hvor skulle jeg brekke ned for å treffe rett? Hvor er denne skygge linja de vil jeg skal kjøre langs? Nok en gang hadde jeg fått æren av å ha det første sporte. JB sto som vanlig rolig og avslappet og smilte mens tankene fór gjennom hodet. Så spraket det i radioen; ”nå kommer lyset”! Bindingene ble sjekket på ny, brillene retta på og jeg var klar. Alle tre med kamera i hånda bekrefta at de var klare og ba meg droppe om 10 sekunder. Brittany talte ned fra 3 og jeg kunne stake meg ut. Terrenget rulla, men jeg hadde studert bildet såpas at jeg var sikker på at jeg var på rett plass. To rolige svinger for å kjenne på snøen før skiene ble satt i fartsretningen og håndbrekket løsnet! Store super- G svinger ble satt nedover i deilig tørr snø som føyka rundt meg!
Har du lest denne? Den store guiden for lange toppturer
Vel nede med en god følelse av at jeg traff linja min bra skalv både lår og hender! For en følelse! Er dette sant? Har vi nettopp vært på Helitouring? Lyset forsvant litt igjen så jentene måtte vente litt, men så fort det ble lys igjen kom Tone ned i lysets hastighet! Hun hadde glemt å EU-godkjenne bremsene så dette gikk fort! Smilet som var i det ansiktet vil jeg ikke glemme på lenge! Klemmer og gledeshyl ble delt i bunnen av fjellsiden! Brittany kom ned i like stor fart helt ski høyre i kanskje den beste snøen av oss alle tre! For en dag! For en gjeng! Dette er noe vi ikke vil glemme med det første! JB kjørte sist og viste at han er en stødig guide som ikke bare kan kjøre kortsving om en del andre guider! Man kan jo bli misunnelig av mindre! Dette er noe han gjør nesten hver dag vinteren i gjennom!
Vi var ikke ferdige enda så vi traverserte ut på ryggen som gikk ned mot havet for å prøve å få noen solnedgangsbilder. Der satt vi i litt over en time å venta på lys igjen før vi måtte innse at i kveld kom skyene inn og ville ikke gi oss noe bedre lys en hva vi hadde oppe i fjellet. Vi pakket sammen og fikk en fin crusingtur ned til sjøen hvor vi ble plukket opp. Planen videre var å gå lengre ut i fjorden for å ligge på anker i en fjord til neste dag.
Tilbake i båten stod diverse leskende drikke fremme sammen med et godt sortiment av snacks som ble fortært av en sliten gjeng. Med skyene kom også vinden inn fjorden og skipperen innså fort at det kunne bli en røff natt så vi endret planene og seilte over fjorden til Olafsfjordur for å ligge til kai der neste natt. Vi hadde nå blitt en veldig sammensveiset gjeng som hadde det veldig fint sammen på tur selv om vi traff hverandre for første gang kun et drøyt døgn tidligere.
Nok en fantastisk middag ble servert før vi fikk besøk av Elis Holm og broren Gudmundur som driver Catskiing i Olafsfjordur hvor blant annet Freeride konkurransen gikk noen dager tidligere. Samtalene gikk til langt ut i de sene timer før en sliten gjeng gikk til sengs.
