«Er denne gruppen overflatisk eller dypest sett dysfunksjonell?»
Jeg stilte spørsmålet under en av middagene, eller rettere sagt under ett av blótene. Det ble stille, en eim av både fis og fornærmelse lå i luften. Jeg smilte freidig. Helt klart en spissformulering, for det meste fungerte tross alt perfekt, fra innkjøp, klargjøring av den vedfyrte badstuen, via matlaging, til rydding og vask. Adferd som ganske sikkert er kultivert og effektivisert gjennom kvinnerelasjoner, familieliv og misfornøyde arbeidsgivere. Men det var ikke dette jeg siktet til. Når rutinene var unnagjorte og tema ble topptur endret nemlig klima seg dramatisk. Det ble global oppvarming, snøen smeltet og vannet steg ute i fjorden. Gruppen transformerte til polsk riksdag hvor alle hadde vetorett, konsensus var prinsipielt umulig og ingen så behov for å overholde planer og avtaler. Dette var faen meg ingen familietur!
Dette innlegget er en del av Snøskred nei tak-kampanjen. Les flere av blogginnleggene her!
Stetind? – Lyngens Gran Canaria!
Storgalten? – Har vært der 40.000 ganger!
Daltinden? – For lang innmarsj! Dessuten totalt oppkjørt!
Gå fra Fastdalen til Lyngseidet? – Skeptisk!
SVENSKE TILSTANDER: Den polske riksdagen er oppløst, matfar og primus motor Helge sørger for at konsensus og involvering råder. Foto: Esben A. Nilssen
Det er betegnede at vi i fjor gikk Pollfjellet, et av Lyngens mest skredutsatte fjell. Det finnes gode rutevalg, men vi valgte sommerruten. Du leste riktig. Sannsynligvis noe av det dummeste denne gruppen har gjort - en karakteristikk vi fremdeles ikke kan enes om. Turen ble rett ut fantastisk, men det er likevel et faktum at en av deltageren trakk seg underveis. Det var den samme mannen som opplevde å miste sin venn i en skredulykke ved Ullstinden for omtrent 25 år siden. Lege Mads Gilbert holdt et formanende og ildfullt foredrag for vennegruppen. Under likskuet. Det satte spor.
Det ville være en grov overdrivelse å hevde at denne gruppe 12 menn har for vane å hoppe ut i drøye prosjekter, men det er på det rene at drømmen og viljen er der: Hvert år investeres det i stadig lettere isøkser og stegjern. Gruppen kunne vært riktig farlig, både for seg selv og andre, dersom den hadde vært godt organisert før og under tur. Det bli den aldri, det er tross alt snakk om en flokk gamle hunder. Dét er vi faktisk enige om! Deltagerne starter når det passer og gruppen sprekker opp i små uavhengige lag med egne mandater og planer, ofte på tvers av eventuelle tidligere avtaler. Å bredt diskutere forholdene på vei opp er nær umulig, «samling i bånn» er det eneste som gjelder.
VANDREUTSTILLING: Kristian samler på lette isøkser og vintage skibriller. Foto: Esben A. Nilssen
Selv om alle bærer sikkerhetsutstyr under Lyngensymposiet, så er det intet påbud om dette. Dette kan oppfattes som en kul holdning, men kan en slik praksis anbefales? Jeg spurte 238 randonister til råds i en undersøkelse tidligere i sesongen. Hva ville disse gjort i en fiktiv situasjon hvor man er den eneste med fullt sikkerhetsutstyr og det ellers finnes kun én ekstra søker i gruppen (se undersøkelsen her). Her kommer resultatet:
44% meldte at de ville droppet turen. Dette er et overraskende høyt tall. Vinterdager er det mange av og fjellene vil alltid være der, for disse kommer det alltid nye dager. Dette er det jeg kaller ski-apati.
UTBRYTERGRUPPE: Toralf og Anders på vei opp fra Lyngseidet. Foto: Esben A. Nilssen
17% ville ikke bry seg og bare dra på ski. Under noen forhold kan dette være uproblematisk, andre ganger er det dette som skiller mellom liv og død. I denne gruppen vil vi finne både lidenskapelige skikjørere og uvitende newbies.
Kun 13% var interessert i mitt finurlige alternativ, nemlig, gi spade og søkestang til en av de andre deltagerne og kun beholde søkeren selv. Dette er alternativet for skifilosofene: Man tar ikke med spade og stang for seg selv, men for å redde kompisen. Det ekstra kiloet bæres ikke bare for gruppen, men for hele skifolket, og man forlanger det som på fint kalles resiprositet eller gjenytelser. En slik forsikringsordning krever bidrag fra de fleste deltagere og kan ikke bæres av én person. I dette eksemplet erkjenner man derfor at forsikringsordningen er oppløst og man tar ansvar for seg selv ved å gi spade og stang til en annen person i gruppen.
LYNGEN SHEEP DOG: Forfatterens sterke trang til å holde flokken samlet tvinger frem capsbytte. Foto: Toralf Melsom
26% var ikke fornøyd med noen av de andre alternativene og svarte ‘annet’. Disse kommenterte at dersom det var mulig å velge trygge ruter, for eksempel under 25-30 grader, så ville de likevel gå på tur. Her var det bare fornuftige svar. Mange av oss har tross alt gått alene på tur, uten å møte en sjel, hvor skredutstyr er lite til hjelp. Da er det klokt å velge trygge ruter hvor det ikke er behov for å gjøre spesielle vurderinger ute i terrenget.
Min undersøkelse er neppe representativ, men den støtter likevel det jeg ser på tur: Kunnskapsnivået er blitt meget høyt i Norge. Du kan selv lese resultatet og kommentarene fra undersøkelsen her.
LONELY RIDER:Bjørn går i brudd. Foto: Esben A. Nilssen
Årets Lyngensymposium ble gjort ved faregrad 2. Farene var å finne over 5-600 m i sørvendte helninger hvor solen hadde fått jobbe litt. Der befant vi oss ikke. Den desidert flotteste turen ble gjort opp den bratte nordvendte siden av Kavringtinden (1289 moh) rett over Lyngseidet. Som forventet sprakk gruppen opp, det var kontinuerlig dissens og diskusjon opp fjellsidene. Det blir likevel for drøyt å kalle oss dysfunksjonelle, det erkjenner jeg. Ønskene spriker nemlig og de lar seg ikke nødvendigvis oppfylle ved bred konsensus. Da er det langt bedre og sikrere å bryte ned i mindre omforente lag. Dermed tok fem av oss turen helt til topps, resten fulgte diverse andre spor. Det er visselig befriende å stilles til ansvar kun for seg selv og sitt. Dårlige feller? Deal with it. Kald? Deal with it. Ingen søker? Deal with it. Ingen spade og søkestang? Her, ta mine.
SAMLING I BÅNN: Halve kontingenten samlet til spontan afterski. Foto: Tor-Ståle Hansen
