En personlig skildring av en førstereisene til Sogndal
”Du skakke tro du er no”.
Dette var noe av de første ordene som kom ut av kisen fra Kaupanger som jeg møtte på Studentsamfunnet Meieriet, i Sogndal, fredag kveld. Og bare for å få det på det rene: Kaupanger som ligger en mil unna Sogndal skal og kan ikke sammenlignes med Sogndal. Det er visstnok mye fetere i Kaupanger.
Det var et såkalt «back to school»-party og jeg følte meg plutselig noe gammal der jeg trasket rundt i lokalet hvor de fleste jentene hadde kledd seg som Britney Spears anno 1999.
Syv timer tidligere satt jeg i sofaen i Oslo og spilte Playstation mens jeg sporadisk tittet ut av vinduet for å se om det var noe tegn til noe snøfall.
Det var det ikke, men tenkte at det måtte være et sted i Norge og helst ikke alt for langt unna som kunne tilby noe pudder jeg kunne bryne meg på. Klikka meg raskt inn på yr.no og valget falt fort på Sogndal. Aldri vært der før og visste lite om Sogndal, men at de har mye bra løssnøkjøring der, det hadde jeg hørt rykter om de siste åra. Og snø, det skulle det gjøre i helgen. Masse. Dermed var det bare å hive seg på Facebook for å finne ut av mulighetene for overnatting og om det var kjentfolk i området jeg kunne stå med. Kom raskt på at den gamle Chaoz-shredder´n Gaute Silseth studerer eiendomsmegling i Sogndal, og å kræsje på sofaen hans var null stress. Digg. Samtidig viste det seg at kongen av Tinder i Hemsedal og Nor Freeski dommer, Ole Kristian Strøm, skulle ta den noe kortere turen over fjellet for å sjekke ut forholdene han også. Brikkene falt fort på plass og en time etter at jeg satt å spilte Playstation og tittet ut av vinduet, var jeg i bilen på vei opp til Sogndal.
PUDDERBYGDA: Det har vært snakk om både saft, syltetøy og fotball i mange år, men denne vinteren er dette pudderbygda.
Så der satt jeg da, på utestedet Meieriet, og fikk altså høre at jeg skakke tro jeg er no selv om jeg er fra Oslo. Han hytta fælt med neven og sa at selv om jeg kanskje er større og eldre så er det ikke no problem å gi meg juling. Jeg må innrømme at jeg var ikke veldig skremt og jeg lo faktisk ganske godt av kisen. Jeg forklarte for han at jeg kommer hit for å utnytte snøfallet de skal få de neste dagene før jeg spurte han hva som var så fett med Kaupanger? Fikk vel aldri noe ordentlig svar, men at de driver å sprenger mye fjell der, det gjør de visstnok.
Anyways, karen sjangla videre og jeg endte opp på et bord med en haug studenter som skulle ha meg med på flasketuten peker på. «Du skakke tru du er no» var friskt i minne, så jeg kunne like så greit bare slenge meg på. Det var omtrent like kleint som jeg husker det var, men det en ble nå en interessant kveld uten at jeg trenger å gå mer i detalj. Jeg var nå her for å stå på ski og selv om jeg ikke kom meg tilbake til Gautes leilighet før stengetid, så var det first tracks i Sogn Skisenter som var hovedmålet på lørdag. Ting gikk ikke helt etter planen. Selv om jeg var tidlig oppe klarte jeg å kjøre forbi skisenteret med gode fire mil før jeg skjønte at jeg hadde kjørt for langt. Da jeg først kom fram var mye kjørt opp, men noen turer fikk jeg i hvert fall, og mye var glemt da jeg først fikk noen ordentlige puddersvinger under skia. Sogn Skisenter skuffet ikke og jeg sa meg relativt fornøyd etter endt dag. Værmeldingen viste snø natt til søndag også, og da var det Hodlekve som skulle stå for tur og nå var det ingenting som skulle hindre meg i å få førstespor! Både Meieriet og puben ble sløyfet denne kvelden for å sikre en god natts søvn.
Tidlig opp, Gaute hang seg på og guidet meg trygt opp til Hodlekve og Rindabotn. Vi var ikke først i heisen, men absolutt ikke sist og for en dag det ble! Pudder så langt øyet kunne se, upreppa løyper og en haug overstoka pudderfans som smilte fra øre til øre etter å tatt seg et par oppvarmingsturer. Her var det nok å ta av, og Ole Kristian, Gaute og jeg utnyttet forholdene til det ytterste og stacka bangers så godt det var mulig. Pillows, små drops, bratte heng, you name it, alt var der til vår disposisjon.
Og når alt var kjørt opp i Rindabotn fant vi en perle av en pillowlinje midt inne skogen på motsatt siden av anlegget. Lite kunne vel bli bedre nå, tenkte vi. Men det skulle bli bedre. Mye bedre.
RINDABOTN: Gaute Silseth skiller seg nok lit ut blant putene i Sogndal med leopardjakka si -og solid stil.
Det var denne Hodlekveskogen da som det har gått gjetord om den siste tiden. Tilgjengeligheten har blitt en hel del enklere etter at den nye heisen kom på plass. Vi hang oss på en gjeng jenter fra Sauda som hadde god lokalkunnskap om området etter å ha bodd i Sogndal noen år. Etter snaue ti minutter med litt staking sto vi på toppen av skogen og klar for å droppe inn. En etter en forsvant vi inn i skogen og… For et sted! Alt vi hadde kjørt tidligere den dagen var bare samlet i en stor linje helt ned til bilveien. Om vi var overstoka tidligere på dagen så gikk vi helt av hengslene i pur glede nå på grunn av denne fantastiske skogen som hadde ligget og ventet på oss hele dagen. Vel nede ved veien hvor vi ventet på bussen poppet de ut en etter en. Vi var ikke de eneste som hadde valgt Hodlekveskogen som last track for dagen. Skulle nesten tro at halve anlegget hadde tatt turen og jaggu var ikke så å si hele Field Productions crewet samlet i bånn også. På bussen på vei tilbake til anlegget kan det trygt sies at det var god stemning.
HODLEKVESKOGEN: Uværet Nina er ingenting annet enn godvær når konsekvensen er at Ole Kristian Strøm med flere kan drive med sånt som dette.
I bilen på vei tilbake til byen tenkte jeg i mitt stille sinn hva jeg hadde lært av denne turen og om dette stedet. Dette er det jeg kom fram til:
Du skakke tro du er no
Kaupanger, som kun er en drøy mil unna Sogndal kan ikke på noen som helst måte sammenlignes med Sogndal. Det er visstnok mye fetere i Kaupanger
Hodlekveskogen er latterlig fett
Sogn Skisenter er ikke 6 mil unna Sogndal
Det er mye søte jenter i Sogndal (Nina?)
Se galleriet under for mer!
