Fri Flyts ansvarlige redaktør Erlend Sande møtte Karničar i Jotunheimen i 2006, og resultatet ble dette flotte portrettintervjuet med mannen som har kjørt ski ned fra Seven Summits, altså det høyeste fjellet på hvert kontinent.
Les intervjuet med Davo Karničar her:
– Excellent, and very, very serious!
Davo Karničar, mannen som ble den første som kjørte på ski hele veien fra Mount Everest til basecamp, stråler i et stort snusleppeglis på et norsk fjellskar knapt 2000 meter over havet.
Vi har sett han forsvinne foran oss, opp de åtte hundre høydemeterne i snørenna fra Riingsdalen og opp mot Soleietind.
Det er ikke flaut å bli løpt fra en profesjonell fjellgeit, med flere 8000-metere på merittlisten, men vi liker ikke helt tanken på at gjesten vår skal sitte på toppen å småfryse og forbanne sine dovne, norske turkamerater.
I stedet møter vi en lykkelig slovener. Han hadde ikke trodd at familieturen til Norge skulle by på opplevelser som dette.
– Jeg burde ha ventet på dere, men jeg var så nysgjerrig på hva som ventet rundt neste sving. Dette er en førsteklasses couloir, den ville ha vært en klassiker i Alpene, sier han.
Arne Litlere (t.v.), Jørgen Aamot, Davo Karničar og Fri Flyt-redaktør Erlend Sande. Foto: Lars-Kristian Haugen
7. oktober 2000 var dagen Davo Karničar skrev seg inn i Everest-historien. Snø- og værforhold var perfekt da han stod på toppen. Flere hadde prøvd tidligere. Også Davo selv. I 1996 før forsøkte han seg på nordsiden av fjellet i vårsesongen, og kom tilbake to fingre fattigere, men med drømmen i behold. Fire år senere satset han på sørsiden av fjellet og den mer snøsikre (men også skredutsatte) høstsesongen, og ledet en ekspedisjon hvor også fem av hans landsmenn nådde toppen.
På vårens HighCamp på Turtagrø fikk norske toppturentusiaster se bildene fra Karnicars hjelmkamera, der sloveneren svinger seg nedover fjellsiden fra Everest.
Han viste også smått surrealistiske bilder fra hjemlandet Slovenia, der fotografen sitter i et helikopter, mens brattkjøringskunstneren klorer seg fast i en isete vegg, til muntre toner av folkemusikk.
Davo viste brattkjøringskunster til campdeltakerne og tok med kona og barna til Sognefjorden. Men han hadde selvsagt lyst til å dra på en skikkelig tur. gjorde ville gjerne på tur, men han skulle begynne bilturen hjem, så vi burde starte tidlig. Jeg fikk med meg Arne Litlere, som han ble kjent med dagen før og Jørgen Aamot, som hadde vist bilder fra sin egen Himalaya-ekspedisjon. Begge er blant de som kjenner de bratte rennene og snøveggene i Hurrungane best. Mens 400 sovende toppturentusiaster rundt oss, spiste vi en stående frokost på hotelltrappa klokka sju.
– Værsågod, denne er til deg, sier Jørgen og nikker mot sloveneren.
Vi har tatt på oss ski og er klare for nedkjøringen.
Karnicar har spyttet ut snusen. Tobakken er en miljøskade fra tida han var servicemann i den alpine verdenscupen. I flere år jobbet Davo spesielt for Ole-Kristian Furuseth, som kjørte slovenske Elan-ski.
Før det igjen var han selv landslagsalpinist i Titos Jugoslavia fra 1975 til 1982.
Nå har han spent på seg skiene, spesiallagde brattkjøringsski fra sponsoren, smale, korte og stive.
De første meterne er det ganske slakt og et fint løssnølag på toppen. Davo husker elegant nedover, som en gammel slalåmkjører. Etterhvert går han over til teknikken han lærte bort på brattkjøringsverksted med ivrige High Camp-deltakere: Stå på nedre ski, sett ut den øvre skien i en slags plog og vipp deg rundt fallinjen.
Denne renna er fri for ekstreme risikopunkter. Det er ingen helt vertikale passasjer, og et er ikke mulig å falle utfor stup noe sted. Men det er terreng hvor du ikke har lyst til å falle.
Jeg ser Davo, så Arne og deretter Jørgen suse forbi kameraet, først med god flyt og etterhvert veldig, veldig rolig. Når jeg begynner å kjøre skjønner jeg veldig godt grunnen. Forholdene er ikke slik vi trodde de skulle være da vi var på vei opp.
Under et tynt løssnølag var det skare som vi lett sparket gjennom med stegjernene. Bra forhold, trodde vi. Men i realiteten er løssnøen på toppen er ikke noe å få feste i, det bare sklir bort og avdekker et hardt lag med ruglete skare.
Jeg hakker meg nedover, delvis prøver jeg å vippe meg rundt med Davos teknikk, delvis bare står jeg og sklir på kanten, mens det verker i hofte og rygg. Hver sving er en lettelse.
PÅ NORGESBESØK: Brattkjøringslegenden Davo Karničar var på besøk på Hughcamp i 2006. Foto: Erlend Sande
Davo Karničar har vært en fjellets mann så lenge han kan huske. Faren var fjellfører, og brødrene hans var lenge like aktive som han selv. Men familien Karnicar vet alt for godt hva som er risikoen med livet i fjellet. Davos storebror døde i en klatreulykke. Hans lillebror Drejc var fast følgesvenn på tur, inntil de stod på ski fra Annapurna i 1992. Da mistet han flere tær på grunn av forfrysning.
Brattkjøreren er gift og far til fire. Han synes det verste med å dra på ekspedisjon er å forklare barna sine hvorfor han må dra.
De vil uansett ikke skjønne det.
Men det er ikke aktuelt å slutte å gjøre det han elsker.
– Jeg tror det er viktig for alle å finne noe de kan gjøre virkelig bra. Det ønsker jeg også at barna mine skal gjøre. For meg er det dette: Å klatre opp på fjell og kjøre ned igjen.
Kona og de to minste barna er med til Norge. Kona medgir at hun av og til er redd, men hun stoler på at Davo vet hva han driver med. Davo konstaterer at hun ikke har noe valg.
– Hun visste hva jeg drev med da vi ble sammen, og det er bare slik det må være, sier han lavt.
I bakhodet lurer en idé om å bli førsteman på ski fra K2, men først vil han gjøre ferdig 7 Summits. Det er to og et halvt år siden siden har gjorde unna det nest siste hinderet, men Mount Winson i Antarktis har vist seg å bli en hard nøtt. Det er svinedyrt å bli fløyet fra sydspissen av Chile til den amerikanske basen som er utgangspunkt for ekspedisjoner til fjellet. Bare for seg selv, estimerer han han prisen på ekspedisjonen til 35.000 dollar. Om noen skal være med for å ta bilder, blir prisen prosjektet doblet.
Da han var på Turtagrø var finansieringen i det blå. Men han avtale med presidenten i Slovenia, som kanskje var villig til å hjelpe.
– Jeg føler at tiden renner ut for meg, sier han.
Under foredraget på Turtagrø, tok han en humoristisk vri på problemet.
– Om noen her har 70.000 dollar å bruke på dette, er du velkommen til å bli med, sa han.
Snørenna tar etterhvert slutt, og vi er nede i Riingsdalen. Etter en skitur som var mer av en konsentrasjonsprøve enn nytelse. Men det spiller ingen rolle. Alle fire har ansiktet fylt av store glis. Tre av oss har vært på tur med en levende legende. Davo Karničar selv er strålende fornøyd med den lille biten ekstremskikjøring i Norge. Ikke det at han har presset egne grenser på noe vis, men det var moro. Han har målt helningen til over 50 grader.
– Det beste er at det er helt vedvarende. Du får aldri noen som helst pause. Det er helt perfekt, sier han.
Perfekt for en ekte brattkjører.
Fakta, Seven Summits på ski:
Davo Karničar ble 7. oktober 2000 førstemann som kjørte på ski hele veien fra toppen av Mount Everest til base camp. Det ble starten på prosjektet Seven Summits.
Disse fjellene utgjør Seven Summits:
Kilimanjaro (5894 moh)
Elbrus (5894 moh)
Aconcagua (6969 moh.)
Mt. Kosciuszko, (2230 moh.)
Denali (6193 moh.)
Mount Winson (5140 moh.) i Antarktis
