Poorboyz er tilbake med årets «The Grand Bizarre». Denne gangen er det flere utskiftinger i kjørerlista, og flere har ropt av Poorboyz er tilbake, men er dette nok?
Der flere andre filmselskaper velger å bruke dokumentariske grep, både i film, foto og regi, kjører Poorboyz på med formelen som har fungert i alle år for dem, nemlig skiporno! Det er også flere argumenter som kan forsvare dette, blant annet Poorboyz sin kjørerliste!
Filmen starter med Bobby Brown. Det er store triks som blir vist frem, han gjør det helt utrolig godt, men det føles som vi har sett alt før, utenom en solid porsjon heftig kjøring på løssnøhopp. Bobby Brown er utvilsomt en av de mest talentfulle parkkjørerne der ute, men i parken blir det nesten bare vist triksene vi har sett i konkurransene, og at han kan lande tripplecork foran både PBP og MSP sine kamera. Løssnøhoppinga er derimot frisk og overbevisende, men skulle gjerne ha sett mer av hans “uvante” skikjøring. Dane Tudor følger etter med et knallsterkt og variert segment, der alt fra urban til storfjell bekjempes i stor stil. Tidligere kanadisk storfjellsmester Dane Tudor står også for filmens største og mest eksponerte storfjellslinje. Tudor står kanskje for filmens beste segment!
Poorboyz har med en parkshoot, som har fin kjøring, men som ikke treffer helt til tross for spennende elementer og kjørere.
LJ Strenio viser litt av sine egenskaper, Bene Mayr stiller med noen rodeoer, Tim Durtschi er ikke helt borte, og slenger innpå noen triks. Oskari Raitanen viser sine imponerende ferdigheter, men dessverre for de som har fulgt med på Nipwitz kommer til å kjenne igjen de fleste shotsene. Norgesvenn Charley Ager kjører dirty og crazy som vanlig og drar blant annet en helt vill og stor 900 av en skavl i Whistler backcountry, Josh Stack følger etter med samme innsats. Så følger flere parter med park og urbankjøring, med profiler som Matt Walker, Cam Riley og Clayton Villa, men klippingen er veldig forutsigbar, det blir veldig steriotypt og de to sistnevnte sine segmenter i "Weight" er flere hakk mer spennende! (Anmeldelse kommer.)
Mike Henitiuk sitt segment består av morsom og inspirerende løssnøkjøring der musikk og terreng ser ut til å passe Mike utrolig godt, for morsomt er det, også hans lille tilskudd med urban kjøring på slutten. Innenfor urban har dessuten Nick Martini, fra nevnte Stept Productions, mer spennende å by på, med en bråte av godt fungererende nye og gamle urbanjibs! Leigh Powis kommer med alternative triks og store smil i både by og til fjells!
Riley Leboe tar oss med ut igjen til British Colombias fjell og skoger og kjører både linjer og hopp lekende lett! God stil, fin flyt og morsomme linjevalg i et virkelig rått storfjell- og BC-jib segment! Med Simon Dumont vender PBP om og skrur pornofaktoren opp til filmens høyeste nivå, med den etterhvert godt kjente oppdelte pipen. Resultatet er at det virkelig imponerende forsvinner litt i kjisjeene. Heldigvis er det mindre klisjeer i Sammy Carlson sin part, der han brifer med sin stålkontroll på både urbanrails og store backcountry hopp!
I mine øyne har ski og snowboardfilmsjangeren vokst. Formatet er utviklet, måten å presentere det hele på har blitt finslepet over lengre tid, men i ulike former. Poorboyz kjører på med pornografiske skibilder på rekke og rad. Opp mot filmer som Stept Productions´ «Weight» og Fields «Being there» syns jeg det blir litt tomt, litt mangel på innhold og form. PBP klarer ikke å gi seeren den samme nærheten til kjøringen som Stept og Field klarer, og selv om PBP har gode filmklipp, omgivelser og utøvere, syns jeg filmen blir litt tammere enn den kunne ha vært. Det er også mange bilder som ser flate ut, overeksponerte eller med dårlig fargekorreksjon. Siden filmen kun baserer seg på “pornografi” blir dette også tidvis tydelig. Kjørere som Dane Tudor og Riley Leboe holder filmen oppe, der de med flere leverer knallgode prestasjoner fremfor kamera! Filmen er absolutt ikke dårlig, men mangler litt.
Terningkast 4!
Trailer, The Grand Bizarre:
The Ordinary Skier:
Starten av filmen handler om realitetene rundt det å være profesjonell skikjørrer, eller idrettsutøver generelt. Hva som kreves, og det er jo her Seth Morrison tross alt har lykkes over 20 år i søkelyset. Han består fremdeles som en av de sterkeste navnene der ute, en sterk karakter og personlighet i stadig utvikling. Fysisk, kjørestil og ikke minst mentalt.
Med sterk filmfoto presenterer historien som handler om mer en bare Seth Morrison, men de bruker hans liv og erfaringer til å sette sporten og livsstilen i perspektiv.
Bildet som skapes er ikke et glansbilde, og det ligger en referanse til tittelen fra start av: «The Ordinary Skier», den vanlige skientusiasten, den ekte skigleden som ikke er bundet til et krav om prestasjoner: Det kan være den ideelle formen for skikjøring. En rolig atmosfære preger starten på filmen, med karaktersterk, velgjort og funksjonell redigering. Ærligheten fortsetter, med en historikk og et godt personlig portrett av Seth. Og det blir ikke mindre av åpenhet og ydmykhet når de tar oss videre til Chamonix, der klatringen og omgivelsene også krever sitt.
Og fokuset justeres gradvis: det blir snakk om mulighetene til å utforske nye steder, men minst like viktig å utforske ens egen kapasitet, hvor grensene går.
The Ordinary Skier handler ikke bare om Seth, og selv om rytmen til tider er rolig, så er filmen underholdende og relevant for mange. Det spenner fra tenåringer som Sean Pettit, til mer aldrende personligheter som Glen Plake.
Det er litt klisjefullt til tider, men dosene er fint overkommelige, og det er mye velbalansert dialog i filmen; det er snakk om oppriktige livserfaringer. Kye Peterson fortjener også oppmerksomhet, som har blitt 21 år og fremstår både voksen og trygg til fjells: og like entusiastisk som alltid!
The Ordinary Skier tar oss gjennom omgivelsene og livet til Seth Morrison i et forholdvis rolig og uanstrengt tempo. Filmen er full av store tema, og håndterer de godt! Musikkvalg er subjektivt, men i det store og hele handler filmen om en historie, ikke en ekstremsportsfilm i dens vanlige form. Det handler om Seth som møter helt nye utfordringer, og hans refleksjoner rundt det, hans liv og karriere. Ikke forvent en ekstremsportfilm, men en dokumentar og et portrett som inneholder mye bra materiale, der mye er ren skiporno.
Seth blir helten til slutt, men i et litt nytt lys. Gjennom filmen får en et innblikk i hans liv og personlighet, og ikke minst hans kapasitet og vilje til å fortsette med dette. Filmen er også en hyllest til den vanlige skientusiasten, til mulighetene og opplevelsene som ligger der ute!
Terningkast 5!
Trailer, The Ordinary Skier:
Summa summarum for begge filmene:
Dette er to filmer som sammen gir utrolig mye variert skikjøring og opplevelser. The Grand Bizarre er en svakere film, men sammen er denne DVD-pakken hjertelig velkommen i postkassen!
Anmeldt av Andreas Amble
