Sigbjørn Tveit
Foto: Hans Petter Hval
Skifilmanmelder Sigbjørn Tveit (21) fra Voss har sett 116 skifilmer. I tillegg har han selv deltatt i flere av dem – og i år får vi se han i Less fra Level 1 og Video Entertainment fra The Trashparty. Sigbjørn er dermed godt kvalifisert til å anmelde skifilm i bladet og på nett denne høsten. Selvsagt får han ikke lov til å anmelde de to filmene han selv er med i (les anmeldelse ved å klikke på filmene).
Helt siden oppstarten i 1994 har amerikanske Poor Boyz Productions, sammen med MSP Films vert storebrødre i skifilmbransjen. Likevel er det ikke til å legge skjul på at selskapet hadde sin storhetstid før, og rundt midten av 2000-talet. Nok en gang er en rulle klar for premierelerretene, og på sedvanlig vis er fingrene krysset i håp om at kanskje årets film skal være comebacket for skifilmgiganten.
Velinformert om selskapets 20-årsjubileum kommer introen likevel overveldende. Etter to tiår med verdens ledende utøvere framfor kameralinsene, sitter Poor Boyz igjen med en enorm mengde materiale som har satt dype spor i skifilmhistorien. Begeistringen er stor i det grunnlegger Johnny DeCesare tar oss med for å tørke støv av gamle pokaler. «Propaganda», «War», «Ready, Fire, Aim». Tanner Hall, CR Johnson, Julien Regnier.
Nostalgien blir ivaretatt inn i åpningssegmentet, signert Pep Fujas. Det første minuttet er nærmest en oppsummering av parten hans fra Session 1242 – en part som av mange blir ansett som skifilmhistoriens beste. 2014 var heller ikke et dårlig år for 32-åringen fra Oregon, og med god flyt i hårete putelinjer viser Fujas at han stadig er en av sportens mest interessante kjørere.
Opptråkking av gamle spor er det gjennomgående temaet for Twenty. Måten sesongens materiale spes ut med gamle høydepunkter fungerer veldig bra når klippene er nettopp det – gamle. I det fjorårets opptak blir forsøkt aktualisert ved hjelp av påsmurte 16 mm-filtre, begynner jeg å mistenke Poor Boyz for rett og slett ikke å ha fått tilstrekkelig mengde bra kjøring på film i år. Teorien styrkes av et par segmenter som kjøremessig ikke helt holder dagens standard.
Til tross for at dette er Poor Boyz' mest underholdende film på flere år, lykkes de ikke med å ta tilbake tittelen som industriens videoyndling. Det som i utgangspunktet er et godt konsept misbrukes, og til syvende og sist er det kanskje tidligere bragder som drar filmen i land.
LES OGSÅ: Tidenes beste fra Poor Boyz?
Terningkast:
