Tittel: Define Happiness
Produsent: Skiindeep Productions
Det dukker stadig opp små skifilmselskap fra den yngre garde. Jibbere som samler seg for å dokumentere triks, pushe hverandre og vise seg frem. Det er derimot ganske så sjelden med et nytt selskap fra litt mer voksne miljøer, og da gjerne med fjell som arena. Og nettopp her finner vi Skiindeep Productions. De legger ikke skjul på at prosjektet går på relativt lavt budsjett, at de er «amatører», men like fullt stiller de med en 85 minutter lang skifilm som nettopp hadde en stor premiere på Vulkan i Oslo.
Et nytt segment innenfor skifilm
Produsent Øyvind Kjøs sier selv at de forsøker å «finne et nytt skifilm segment ved å lage filmer som viser skiglede og naturopplevelser som er oppnåelig for alle! Vi viser også hvordan en vanlig skisesong er med både bra og dårlig vær.» - noe som i seg selv er en veldig fin tanke.
Til tross for den selvpålagte «lavbudsjettsfilm»-merkelappen er listen over stedene de kjører ganske så akseptabel. Her finnes mange flotte skiområder, også noen «favoritter» på listen. Stryn, Stranda, Senja, Jølster og Røldal er flotte representanter for Norge. Stilt opp mot blant annet Whistler Heliskiing, Revelstoke og Valhalla Catskiing.
Om denne filmen egentlig er lavbudsjett er en litt annen sak, men det er mye som virker forlokkende. Filmens store utfordring er uansett hvordan formidle skikjøring som «alle» kan nyte?
Stedene ser fantastiske ut, snøen er de også jevnt over veldig heldig med. Til og med i Norge slipper de billig unna der de stort sett er heldige på værfronten. Tro mot filmens mål, altså å formidle «vanlig» skikjøring, inkluderer de også dager med ruskete vær. Dette fungerer bra.
Etter noen minutter kommer imidlertid spørsmålet: Hvem er filmen for? De kjører heliskiing og cat-skiing i Canada og reiser Norge rundt. Personene blir presentert som utøvere, det brukes flere grep som er tatt ifra andre skifilmer. Uti filmen kommer også et «segment» med filmklipp filmet i motlys over gjerdet inn i High-Level parken i Whistler-Blackcomb, av tilfeldige folk i parken. Hvorfor utforsker de heller ikke fjellene som har knallgod skogkjøring og åpne fjellsider?
Skikjøringen
Skikjøringen er også en utfordring. Personene fremfor kamera er for dårlige på ski til å formidle ubetinget skiglede. Mye av terrenget og snøen ser fristende ut, men det blir ikke god skifilm av folk som henger bak i støvlene, ligger bakpå uten noe særlig skiteknikk. Beklager karer, dette er ikke personlig ment, men er ikke målet å formidle en god følelse? Den eneste som virkelig klarer å formidle flyt og komfort her er telemarkskjøreren Johannes Bøygård. Terrenget er det samme, men pga bedre teknikk gir han bildet en ro, og flyten blir bedre.
Dårlig utnyttet
I disse dager pumpes det ut amatørfilmer av entusiaster, mange av de tenåringer, som nok drømmer om å reise på Heliskiing i Whistler og Valhalla cat-skiing. Her lykkes Define Happiness filmen med å vise at heliskiing og cat-skiing er noe som alle kan beherske. Men siden filmen vil teste ut kategorien «skikjøring alle kan oppleve», er heliskiing fra 4000 kroner per dag og cat-skiing fra 1800 koner per dag litt i grenseland når turen til Canada også koster en del lapper. Det fjerner uansett effektivt «lavbudsjetts»-merkelappen. Bra at norske destinasjoner kommer frem, og det ser ut som gjengen har veldig mange fine turer, men det hjelper lite. Uten videre sammenligning er til og med Field Productions avhengig av lidenskapen, dugnadstimer og folk som stiller opp. Define Happiness får gjennomgå fordi det er så mye som er dårlig utnyttet. Så mange flotte skisteder, så mye god snø og så dårlig presentert. Det handler ikke om å være amatør eller proff. Se på filmfoto i edits og filmer laget av «amatører». Det handler om å ha kritisk sans, orientere seg, lære seg.
Så hva trenger en skifilm som dette? Først god snø som alle vil kjøre i, på steder folk vil oppleve, utøvere som klarer å vise frem mulighetene og gleden ved det, at filmens form klarer å formidle budskapet og at filmingen og redigeringen ikke kommer i veien for resten.
Og her oppfyller Define Happiness de to første kriteriene med glans. Men så stopper det. Filmfoto er virkelig dårlig, det er ustødig og uskarpt. Vinklene bærer preg av «kjør ned så filmer jeg deg» og omvendt. Det brukes for mye hjelmkamera og de gangene filmeren har posisjonert seg forsvinner folk bak trær. Noen av klippene fra norske fjell er riktignok bedre, men de er unntakene. Mange filmklipp burde vært tatt ut fra filmen, og veldig mange av klippene er mørke og konstrastløse.
For mange forstyrrelser
Define Happines makter ikke å formidle essensen: Gleden, nytelsen og opplevelsene ved å være ute i flotte omgivelser. Naturen, leken, kombinasjonen av roen en får der ute, og spenning som følger. Dessverre blir det for mange forstyrrelser. Mangelen på regi, sprikende musikkvalg, dårlig filmfoto og klipping, samt skikjørere som rett og slett er for dårlige. Når armer flagrer, kameraet hopper og navneintroduksjonen irriterer, blir det lite rom for nytelse av ski, snø og de flotte stedene.
Dette er en kompisfilm i forkledning. Den hadde passet som en film laget av skigruppa på en høyskole. I stedet gikk de aktivt ut, skaffet seg sponsorer og hauset seg selv opp. Da blir fallhøyden deretter. Gjengen har reist mange steder, og kanskje fått noen gode avtaler som har hjulpet på økonomien. Fint for de. Jeg tviler ikke på at dette er en gjeng som har det veldig fint på ski. Dessuten er det mange som kjenner gleden med å filme hverandre, men det betyr ikke at det egner seg som en «skifilm» på nasjonal basis.
Hadde Define Happiness vært 15 minutter med sesongens vinterhygge hadde de kommet mye bedre fra det. I stedet får vi 84 minutter uten sammenheng, og ideen om «å lage filmer som viser skiglede og naturopplevelser som er oppnåelig for alle», kommer heller ikke frem som et budskap. Etter å ha sett filmen to ganger virker det som om ideen var «la oss heller reise mye på ski i vinter og få noen bra deals». En fin idé i seg selv, men filmmessig kreves det mer.
For å gå tilbake til spørsmålet: Hva trenger en skifilm som dette? - Spørsmålet kan like så godt være: Hvilken type skifilm er egentlig dette?
En skifilm er underholdning. Fint at folk får se skikjøring i filmen som de selv kan mestre, som en presentasjon av destinasjoner som er relevante for mange nordmenn. Men opplevelsen blir sterkt svekket av alt det andre.
Kompisgjengen opplevde sikkert mye «Happiness», bare synd seeren ikke opplever det samme.
Terningkast 1.
