Med 2015 på trappene er det 18 år siden gjengen i The New Canadian Air Force begynte å følge vennene med inn i snøbrettparken. Mye har skjedd siden vinteren da en 19-åring fra Kanada for første gang krysset skiene i det som ble kulekjørernes svar på «mute grab». Med oppturer og nedturer går 2014 inn i historiebøkene som et viktig år for det som siden baktuppens morgen har blitt kalt «en av verdens raskest voksende sporter».
Sent i september ble nyheten om bortgangen av skiikon og newschool-gründer Jean-Philippe Auclair blåst opp i verdens medier, da han side om side med svensken Andreas Fransson's erfarenhet ble tatt av et snøskred i Chile. Med deres indre glød og veldige skiglede blir minnet om den Chamonix-baserte duoen stående som en påminnelse om skisportens stadige oppturer, slike det har vært mange av i 2014.
For en del var nok de olympiske leker i Sotsji årets definitive høydepunkt. Etter årevis med kronikker, fyllakrangler og forumdiskusjoner var det i februar omsider duket for jibbesportens olympiske debut. «Dødsløypa» som på brettsiden kostet landsmann Torstein Horgmo kragebeinet, ble ved Putin's knebleklut siden omtalt som «den smudeste coursen ever».
Selv om amerikanerne med Joss Christiensen i spiss gjorde reint bord i slopestylen, var det svenske Henrik Harlaut som til slutt stjal showet i Russland. Med slakklinefletter og referanser til amerikansk hip hop-kultur ble han raskt Internetts twintip-yndling.
Tross Wu Tang's bidrag i sosiale medier, har den i forkant mye omtalte OL-effekten foreløpig latt seg vente på. Bransjen preges av lavere budsjetter enn noen gang, og sponsorsøknader med imponerende tricklists og pallplaseringer fra Snowshow i Kongsberg går direkte til søppelpost hos marketsføringsansvarlige verden over.
Her til lands kom OL-effekten i form av Andreas Håtveit's første pensjonsutbetaling. Konfirmasjonskullet 2015 våknet til tidenes blåmandag da triksehopperen fra Sudndalen brått la skikarrieren på hylla etter 4. plassen i Sotsji. Stafettpinnen overtaes av Øystein Bråten og hans imponerende frammarsj i den internasjonale konkurransescenen. Med Dew Tour-sølv i lomma og leksedrikkgiganten Redbull i ryggen, pretzler Hallingen seg inn i 2015 som Norges store jibbehåp.
Også i skifilmindustrien ser et generasjonsskifte ut til å være i gang. Mens de store gutta klamrer seg til toppen, fortsetter de mindre produksjonselskapene å få stadig bedre fotfeste. Likevel annonserte Stept Productions, som har vært i tet blant de mindre produsentene, at høstens utgivelse ble deres avsluttende prosjekt. Ellers ser den sunne segregasjonen mellom konkurrerende sell outs og selvutnevnt kreative hipsternørds ut til å skyte fart i eksponentielt kaliber.
2014 står utvilsomt igjen som et spennende år i skihistorisk sammenheng. Selv om glansbildet av 2000-tallets første halvdel fortsatt skinner som jibbesportens Betlehem-stjerne, skjer det mye om dagen. Enten det er ved FIS-standardisering av stavlengder eller standarddefinering med 90-tallskameraer, ser twintip mer interessant ut enn på lenge.
Terningkast: 4
