Hver vår lærer jeg akkurat det samme om meg sjøl, og den læringa finner gjerne sted på andre påskedag.
Andre påskedag er en dag hvor det er lite folk i bakken (alle påskegjestene sitter i det lange, svarte suv-toget på riksveien), det er sannsynligvis ikke shapet eller preppa (siden de ansatte hadde påskefesten sin dagen før), og du har sannsynligvis ingen forventninger (du hadde som mål å få inn ett storturprosjekt, og det gikk i år også, på langfredag).
Fraværende på andre påskedag: Folkemasser, forventninger, prosjekter.
Tilstede: Årets beste skidag.
Det må være noe læring i dette, men siden det ser ut til at jeg glemmer leksa over hver eneste sommer, tenkte jeg at jeg fikk skrive om det i bladet.
Man kan skille mellom to grunninnstillinger til skikjøring: Jage eller vente. Jeg tenker de fleste av dere som leser dette har både jegeren og venteren i seg. Du er sjøl fri til å dra disse arketypene tilbake til jegersamfunnet og jordbrukssamfunnet, men sjøl drar jeg bare tråden tilbake til jeg oppveskten på Geilo.
Da var det aldri snakk om å dra noe sted for å jage snø eller opplevelser. Man hadde årskort i anlegget, og egen bil hadde man ikke. Snøen kom når den kom. Til nød kjente man kanskje noen som hadde en storebror som skulle til Sudndalen 40 minutter unna, men det var kun aktuelt hvis det snødde 40 cm. Minst. Og selv da ville man egentlig helst kjøre taubanetraseen hjemme først og heller dra til Sudn dagen etter.
Om jeg tenker på de beste skidagene jeg har hatt, er mange av disse dagene hjemme øverst på lista. Sesongkortlivet. Ventelivet. Men den følelsen er ikke bare knyttet til et sted, men også til en årstid. Utover våren er det ingen kamp om å lese værmeldingen best eller være på første heis og få første spor. Alle skal få, og sløsjen blir bare bedre utover dagen. Uten jaget er det enda mer stas med snøen.
Jeg vet at til høsten igjen kommer jeg til å bli ivrig. Korte dager, få snøfall og lange avstander gjør at man ofte må ville mye for å få gode skiopplevelser på førvinteren og midtvinteren. Og mens det alltid vil være folk som er raskere oppover eller nedover på ski, tenker jeg at når det gjelder selve vilja til å komme seg ut, der kan man spille i den divisjonen man vil.
Så er spørsmålet fra Mr. Vår (den læringa hans foregår litt sånn sokratisk, han stiller bare spørsmål, det kan være jævli irriterende, bare gi meg en fasit goddamnit): Når neste vinter kommer, klarer jeg å ville mye, nok til komme meg ut, uten å ha følelsen av å jage?
Spør meg igjen neste vinter.
Nå skal jeg sove lenge og kjøre sløsj.
