Med fjorårets elendige førjulsvinter friskt i minne, var jeg ganske lettbedt da 4FRNT-gründer og proffskikjører Matt Sterbenz inviterte på desemberpudder i Amerika:
"If you guys an get your asses over here to Utah, we can cover most of your expences, and show you a really good time."
Ola Reidar Nyrnes og undertegnede bestilte flybilletter. Men rapporter om elendige snøforhold i Utah, og sjelden god start på sesongen hjemme, begynte å gi kalde føtter. Stor var derfor lettelsen da Matt ringte dagen før avreise og rapporterte om godt over en meter med nysnø.
9. desember ankom vi Salt Lake City klokka eleve om kvelden lokal tid, etter en lang, men problemfri reise. Vi ble hentet av Matt på flyplassen, og fikk frossenpizza og ei varm seng hjemme hos Matt og kona, Lisa. Dagen etter startet litt rolig med kaffe og omvisning i 4FRNT-hovedkvarteret. Der møtte vi plutselig teamkjører C.R. Johnson, som stakk innom på visitt. En hyggelig kar, som insisterte paa at det ville være "awesome" å kjøre ski med oss nordmenn på onsdag, han måtte bare få tilpasset nye støvler først. Joda, det hadde vært "awesome" det, stemte vi også i. Klart det. I tolvtida middag, dro vi opp til Alta sammen med Matt. Der traff vi Julian Carr, som tydeligvis var en god venn av Matt. Han kunne fortelle at det var ett før de skulle åpne baksida, som visstnok hadde vaert stengt siden forrige snøfall. Etter et par oppvarmingsrunder stilte vi oss i kø ved porten til baksida. Den åpnet bare noen minutter senere, og sammen med Matt, Julian, og en ti-tolv lokale, fikk vi våre første svinger i bratt, dyp Utah-pudder.
Neste dag ble Ola Reidar og jeg sluppet av i Canyons, ved Park City, med anbefalinger om å sjekke ut det fete terrenget under stolheisen 99 ninethy. Denne viste seg imidlertid å være stengt, samtidig som snøforholdene var relativt tvilsomme. Så vi endte opp med å drikke espresso og teste noen enkle rails.
Neste dag møtte vi opp på 4FRNT-kontoret klokka ni, for å dra på ski sammen med Matt og C.R. Johnson. C.R. var fremdeles svært hyggelig, og sinnsykt gira på å dra å ski. Sammen med disse gutta dro vi opp til Snowbird. De hadde lokalkunnskap til å finne fra til flere skikkelig bra og relativt urørte plasser, selv om det var en stund siden snøen kom. C.R fortalte at etter ulykken, som sendte ham i koma i ti dager, og som fort kunne ha endt skikarrieren hans, syntes han stort sett at hver eneste skidag var utrolig bra. Og han insisterte stadig på at han var "stoked" over å få kjoere med oss, selv om det aapenbart var motsatt! Vi traff ogsaa Eric Roner, som hengte seg på et par et par turer. Han syntes det var kult at vi hadde Sweet-hjelmer, noe han selv hadde, og visstnok var meget fornoeyd med. For oss virket det som om halve frikjøringseliten var her og varmet opp til sesongen, og vi befant oss plutselig midt i blant dem. Men vi fikk masse superfin skikjøring, og alle vi traff var hyggelige folk. En kan lett forstå at frikjøringsterrenget i Snowbird tiltrekker seg flere av de beste skikjørerne.
Rett etter ski onsdag, satte vi oss i bilen, for å kjør til Jackson Hole. Selv om seks timers kjøring hver vei kan virke i meste laget for bare en skiadag, insisterte Matt på at dette var et sted vi måtte se. Siden han hadde tatt hele dagen fri fra arbeid, rigget Matt opp et slags kontor i baksetet av bilen, og plasserte meg bak rattet. Rett før midnatt, uten for mange omveier, svingte vi opp foran huset til Matts venn, Rob Kingwill. En utrolig dyktig snowboardkjører, og gjestfri kar. Han disket opp med sengeplasser, kveldsmat og frokost, samt lommekjent guiding til de beste stedene i Jackson Hole som hadde nok snø enda. Han fikset til og med gratis heiskort, mot at vi skrøt litt av Jackson på videobloggen hans. En kjempedag med interessant terreng, puddersnø, og trivelige folk.
Fredag ble fridag i Salt Lake for to slitne nordmenn med stinne lår og vonde legger, men Matt måtte dra til Mt .Hood for å holde skidemo. Lørdag dro vi tilbake til Snowbird med Matts kollega, Joe Stumpf. Joe er en artig type, som har gjort mye rart og bodd veldig mange steder i løpet av livet. Foerst som tredveåring ble han interessert i skikjøring etter en meget vellykket skiferie til nettopp Snowbird. Nå, som 42-åring, kan han fyre av korka 540-er i parken, og henger relativt greit med når han kjører ski med Matt og andre profilerte skikjørere i Utah. Selv om Joe kanskje ikke er like dyktig på ski som Matt, er han plenty lokalkjent, og klarer å trylle fram urørte glenner med interessnt skikjøring både her og der. Og etterpå serverer han selvlaget middag med potet og løksuppe, og amerikansk steik.
Lørdag er det tid for vårt første møte med "the Utah backcountry". Etter å ha sjekket både skred- og værvarsel, legger vi ut på tur fra toppen av stolheisen Supreme i Alta. Joe mener det hverken er bruk for feller eller Alpine Trekkers, da det helt sikkert er en stødig "boot pack" opp ryggen vi må over. Det er det ikke. Det er derimot hoftedyp pudder, og en gjeng med selvhøytidelige typer på alpint skibestigningsutstyr, som nekter oss å tråkke på sporene deres ettersom de skal flere turer opp og ned ryggen. Men etter en uvanlig strabasiøs oppstigning, når vi fra til målet vårt; Wolverine Cirque. En skålformet fjellside med masse renner. Det ser ut som om vi er de første framme på kanten av Wolverine for sesongen. Etter litt diskusjon frem og tilbake, bestemmer vi oss for at forholdene er gode, og dropper inn. Vi blir belønnet med flere hundre høydemeter med noe av den flotteste snøen vi har kjoert i, og en strabasiøs tur opp igjen til Grizzly Gulch, så vi kan komme oss tilbake til anlegget. På tur ned igjen til bilen passerer vi både Pyramid Gap og Chad's Gap. Begge virker kanskje mindre enn på film. Men det er likevel fordømt imponerende greier.
