Våknet til Instagram-bilder av nysnø i Oppdal, mens ut vinduet hjemme kunne man se at tåka hang tung over Voldsfjorden mens nedbøren var i form av plaskende regndråper. Temperaturen var derimot lav slik den har vært de siste dagene. Etter en kjapp runde over webkameraene på Sunnmøre kunne man spotte hull i skydekket og se at nysnøgrensa lå på ca. 800 moh. Ikke noe å rope hurra for, men jeg skulle uansett ha meg en luftetur denne lørdagen. Sammen med en kompis så valgte vi Skårasalen som med sine 1542 meter over havet fungerer fint som en «ta tempen på vinter'n»-målestokk. Planen var å gå til fots, men å tråkke 600 høydemeter i ur med nysnø til fots kan være både sleipt og trassig. Med sine 3,5 kilo er ikke det så mye å hive et par av de lette treningsskia mine på ryggen, så det endte med at jeg heiv de i bilen enten jeg fikk bruk for dem eller ei.
Alltid like ivrige Bård Smestad var på ski i Sunndalsfjella i helgen:
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Fremme på parkeringen så vi to andre biler. – Interessant, tenkte vi. Jeg heiv skia på ryggen, mens kompisen min tok til takke med terrengjoggesko uten at vi synset noe mer over verken vær eller vind i tåka som hang lavt over sætra. Litt oppe i lia tok vi igjen et tilreisende par som vi hilste kort og høflig på. Skårasalen er et populært turmål året rundt både for tilreisende og lokale. Oppe ved snøgrensa så vi ikke noe tegn til spor – sikkert en jeger da i den andre bilen slo vi fast. Oppover Blådalen økte snødybden som var kommet i løpet av natten. Ikke noe mengder å snakke om, men de 15 centimeter gjorde det ulendt og sleipt å finne de beste stedene å sette skoa. Tåka kom og for litt, og nedbøren som her kom i form av snø avtok og kom i byger. Følelsen av å kjenne snøflakene trenge seg ned i mellom hetta og kragen kunne jeg ikke vært foruten. De kalde fingrene hadde også savnet kuldegrader og snøbyger. Men hva gjør vel det om man får belønningen i form av et par svinger?
Selv om forventingene var små, det hadde egentlig ikke kommet så mye snø, så hadde det vært litt temperaturforskjeller siste tiden. Det hadde ført til at snølaget som kom et par dager tidligere hadde smeltet og deretter frosset igjen, noe som gjorde at man fant enn form for såle med nattens nysnø opp på her. Folk hjemme i stua ristet nok på hodet da jeg la ut bilde fra toppen, men det er sikkert sjette året på rad jeg er tar sesongstarten på Skårasalen – da vinden fyller hulrommene og renneformasjonene med snø her ved første snøfall. Steinura er faktisk relativt snill og består av mindre steiner der normalveien går opp. I tillegg er det nok mange som glemmer at fjellet er nesten 1550 meter høyt og det høyeste på Kolåshalvøya. Det ligger i tillegg fjorårssnø over store deler av toppkulen, så man trenger ikke å være glasiolog for å skjønne at denne holder på nysnøen bedre en svart asfalt.
Etterhvert melder kompisen min pass, det blir rett og slett for trått og slitsomt å trakke spor mens jeg lunter på ski ved siden av. Så vi avtaler at jeg tar en svipp til topps og tar han igjen på returen. Jeg labber i ivrige steg videre oppover og over toppkulen. Skia kjennes ekstra lette selv om teknikken og kick-turns'a var rustne. En signatur i toppboka senere returnerer jeg i mellom snøbyger og svinger meg ned til synet av et par andre sprekinger som kommer tråkkende til fots i rask gange oppover snøen. Slår av en kort prat med sprekingene og aner en smule misunnelse i det jeg svinger meg nedover til jeg tar av skiene på ca. 1150 moh. Heller ikke denne gangen klarte den sunnmørske gneisen å ødelegge skia, så man skal ikke se vekk i fra at de samme Dynafit-skiene blir å se på et bilde under sesongåpningen vinteren 2018/2019 også, selv om stålkantene begynner å dra på åra...
Har du vært på ski i år? Del opplevelsene med Fri Flyts lesere! Send en rapport til nett@friflyt.no!
