Det er merkelig hvor lokalpatriotisk man kan bli.
Det tok mange år før jeg rota meg til å dra til Hemsedal for å stå på ski – under en times kjøring hjemmefra. Jeg syntes etter hvert det nesten var flaut å si at jeg nesten aldri hadde vært der, men hvorfor skulle jeg dit? Vi fikk jo mye mer ut av dagen om vi dro til hjemmeskisenteret Svarteberg på Ål – tre minutter i bil.
Der hadde vi alt vi trengte.
LES OGSÅ: Startet heisen for entusiastene
Jeg har vokst opp i fjellbygda Leveld på Ål, med Ål-mafiaen hoppende ut av skogen i bakken rett foran deg om du ikke så deg for. Åsmund Thorsen, Magnus Tveito og hele gjengen var fast inventar så snart heisene åpnet. Vi andre kunne bare stå og kikke misunnelig på de gærne gutta som hoppet over veien på toppen av heisen, eller tok backflip ut et stup. Eller vi prøvde å følge etter på et kronglete spor i skogen, som vi litt for seint innså at (selvsagt) endte i tre stup på rappen. Da måtte du enten la det stå til, eller bruke halve dagen på å knote deg tilbake til start. Men likevel, entusiasmen smittet, og alle muligheter ble brukt for å komme seg på ski.
Ål Skisenter er verken det største, lengste, mest solfylte eller mest snørike anlegget i Norge. Vi skrøyt vel av at det hadde en av Norges bratteste bakker – Svartebergløypa – der landslaget ofte trener utfor. Ikke det at vi andre turte å kjøre så grådig fort ned der.
«Skisenteret som passer de fleste» er slagordet, og det er ikke reint lite de lover da. Kulekjørere, utforfolket, slalomkjørere, pudderjegere, dansker og barnefamilier. Det er vel noen av de fleste? Og det stemmer ganske bra om du kikker på løypene i Svarteberg. Her finner du noe for alle.
LES OGSÅ: Knuts hjemmebane
Og til tross for at man blir mer bereist i ulike bakker som årene går, kommer vi alltid tilbake. Når turen går tilbake til Ål i helger og ferier, møter man alltid på kjentfolk ute i samme ærend som deg selv. Vi trosser de kaldeste vinterdagene i jula, der sola ikke kommer i nærheten av å varme deg i heisen – fordi den ikke er der før du er på toppen – for å stå på ski i gamle minner.
Det har sin sjarm å være lommekjent i sitt eget anlegg. Vi vet om snarveien i «Turisten», hvor det er brattest i «Kula» eller hvor det alltid er is i «Kofferten». Og det fine er at man stadig blir overrasket over nye løyper som dukker opp.
LES OGSÅ: Stifest på Ål
Vi trenger jo ikke dra til Hemsedal.
VERSTE MINNE: Den aller første turen i storheisen skulle gjøre sammen med en som var nærmere to meter høy. Med tanke på at det er rimelig bratt for en femåring oppover i heisen, og man må regne med å bli løfta noen meter opp i lufte over kulene, samtidig som tometern hadde heisen under leggmuskelen, måtte det ende med knall og fall, neseblod og kutt. Deretter hadde vi to valg – ut i kula eller ut i den fryktede svartløypa – utforløypa til landslaget. Bare rykter om en av de bratteste bakkene i Norge skremte vannet av en blodig femåring. Men sånn ble det. Men jeg står visst fortsatt på ski.
KJEDELIGSTE HEIS: Av en av to heiser kan du droppe å ta den til venstre. Den går noen minutter saktere til topps! Toppheisen går vel heller ikke så du får vind i fletta.
BESTE Å KJØPE I VARMESTUA: Ikke tid til å sitte i varmestua å sture i det hele tatt!
HVOR KJØRER MAN FØRSTE TUR: Kuleløypa
HVOR STOPPER MAN I LØYPA FOR Å SE ETTER KJENTFOLK?: Man ser kjentfolk hele tida, så da kommer du aldri ned. Men fin unnskyldning om kuleløypa sliter på utrente lår!
