Film og flere bilder finner du her!
Jeg spotta renna for noen år siden da jeg gikk traversen over Lemmetfjellet (beskrevet i siste opplag av «Toppturer i Norge»),
Jeg syntes renna så helt utrolig ut, tok bilder og gikk videre. Ikke i min villeste fantasi trodde jeg at jeg kom til å kjøre ned der, og i hvertfall ikke på snowboard.
Det gikk noen år, kompetente frikjørere ankom dalen, blant annet Ode Siivonen, svært dyktig alpinist, fjellguide og brettkjører fra Finland/ Chamonix. Han fikk se bildene og fattet straks interesse. Det skulle imidlertid gå et par år til før vi gjorde et forsøk.
I mellomtiden hadde jeg konvertert fra ski til snøbrett, og det var klart at det måtte bli redskapet for et forsøk på en førstenedkjøring.
Det første forsøket gikk vi nedenfra Lemmetskaret, snøen var dyp i renna, til tider over hoftene, noe som gjorde klatringen svært slitsom.
Ca tre fjerdedeler oppi måtte vi bare gi opp snøen var ikke bare dyp, den var i tillegg noe ustabil. Bare å snu. Kjøringen ned var fantastisk, men med en klar bismak av å ha mislyktes.
Tre dager senere var tiden inne for et nytt forsøk, denne gangen fra baksiden, dvs normalveien opp på Lemmetfjellet. Vi gjorde grundig forarbeid med saging av skavlen på toppen av renna for å avdekke evetuell ustabilitet i snøen nedi der.
Det ligger en stor stein like ved renna på toppen, som skapt for et rapellfeste, snøen så stabil ut og det var bare å rapellere inn, ca 20 meter loddrett fjellvegg, Ode først, jeg etterpå.
Vel nede i renna og med tauet datt ned var det ingen vei tilbake, dvs det var bare en vei ut av den mørke kløfta, og det var ned. Det var mildt sagt spesielt å stå der alene etter Ode forsvant i en sky av snø. Og det i en fart som svært få kan gjøre etter.
Jeg vet én nå i ettertid, men han trilla ned hele renna (joda han lever i beste velgående, men det kan ikke anbefales å kopiere det støntet).
Det var som sagt bare en vei ned og med stor forsiktighet, særlig i den øverste bratte biten, tok jeg meg ned, svin for sving. Snøen var fantastisk og omgivelsene mildt sagt spetakulære.
Følelsen både underveis og etterpå var ubeskrivelig, den må bare oppleves.
Gledesrus er vel en passende beskrivelse på hvordan resten av dagen føltes.
Takk til Ode, for turen. En av de mest minneverdige hittil.
Og lykke til, til andre som måtte føle seg kallet til en tur ned det som nå er blitt "Norges Råeste renne" det er bare én måte for den enkelte å finne ut om den er tittelen verdig, og det er å komme og kjøre den sjøl.
En kjempetur er det uansett, men den krever at man vet hva man gjør både med hensyn til frikjøringsferdigheter og snøforståelse. Ellers kan det fort bli siste renna man gjør.
