Slik kombinerer du friluftsliv og dødsing

Fallet er omringet av stupbratte, mosekledde fjellskrenter, og en idyllisk furuskog med et teppe av reinlav og blåbærlyng - en perfekt destinasjon for en friluftsglad turgåer.

Eller en dødser.

Lenge planlagt stunt

Eventyret startet kvelden før, da to kompiser spontant ba meg med på roadtrip til Rendalen og Tegningfallet. Ken hadde nemlig i flere uker planlagt å dødse ned ett av stupene - som tidligere var målt til 21 meter. Eirik skulle dødse fra 12 meter. De hadde gitt hverandre high five på løftet, som i gjengen er en bindende avtale.

– Faen, nå husket jeg igjen at jeg skal dødse i morgen, sier Ken mens vi sitter i stua hans.

Det er lett å glemme hva morgendagen byr på hvis man lar tankene fare i andre retninger. Men hver gang man minnes på hva som står fore, kommer realiteten og slår deg i magen. Ken er fast bestemt på å gjennomføre stuntet, selv om han likevel har et snev av bekymringer for konsekvensene.

- Jeg vet det kommer til å gå bra, men hvis noe skulle skje er det verst for de andre som er til stede, sier Ken.

Han tenker da på vennene som kanskje må hjelpe ham opp av vannet og bære ham til bilen, eller i verst tenkelige tilfelle - hvordan etterlatte vil få det. Begge har likevel flere års erfaring med dødsing, stup og akrobatikk, og de fleste stunts er både velkalkulerte og analyserte - så vi rister raskt av oss et slikt scenario og fokuserer på en vellykket tur.

Morgenen etter har jeg fått en melding av Ken, med et bilde av kroppsformet svetteflekk på lakenet. «Har drømt om dødsing i natt», sier meldingen.

Motivasjon og forberedelse

Vi kjører opp riksvei 3 fra Elverum, og jo nærmere Tegningfallet vi kommer, jo mer anspent blir stemningen i bilen.

– Det verste er de få øyeblikkene du tar sats og ser ned i vannet, sier Eirik.

– Når det er over kan du bare ligge der og sveve til du treffer overflaten - og det er egentlig bare digg, fortsetter han.

Musikk er alltid en viktig motivasjonsfaktor, og frem til parkeringsplassen hører vi flere, nostalgiske 80-tallslåter - fra diverse kampsportfilmer og trenings-montager.

Heldigvis er været på vår side, og det solfylte høstlandskapet er med på å gjøre hele situasjonen mer lystbetont, mens vi trasker innover skogen mot fossefallene. Etter hvert blir luften fylt av det øredøvende brølet fra fallende vann - en påminnelse av naturens krefter, og hvor høyt 21 meter faktisk er.

– Vannet er faktisk lavere nå enn sist jeg var her, forklarer Ken.

Kulpen de skal lande i fylt med klart, blåturkist vann, og man kan skimte steinene i bunnen. Fra landingsområdet renner vannet raskt ut i nok en foss, og man må derfor komme seg i land før man blir dratt med videre.

Til tross for lavere vannstand anser hopperne at dybden er tilstrekkelig, og Eirik gjør seg klar for hoppet fra 12 meter.

Nedtellingen

I øyeblikkene før satsen sitter han på huk på kanten med intense øyne, og forsikrer seg om at Ken står klar for å hjelpe ved eventuelle uhell.

Så starter nedtellingen.

– TRE, TO, EN!

Eirik skyter fart ut fra kanten, og ligger grasiøst og selvsikkert i luften mens kroppen akselererer mot vannet. Ken jubler allerede før han treffer overflaten i den karakteristiske dødse-formen - med føtter og knyttnever først.

Plasket overdøver så vidt fossens brøl, og kort tid etterpå skyter en seirende knyttneve opp fra det blå vannet. Eirik jubler i suksessens ånd, og lettelsen brer seg til alle rundt.

– Det gjorde ikke vondt i det hele tatt, men det var kaldt!, sier Eirik mens han tørker seg på land.

– Jeg tenkte at det hadde vært jævlig hvis noen plutselig hadde begynt en nedtelling for meg - så da startet jeg heller å telle på egenhånd.

Vi blir stående ved vannkanten mens Ken klatrer opp og rundt til sin egen valgte avsats.

Det er først når Ken står på kanten at vi innser hvor langt stupet faktisk kommer til å være. Det er lett å feilberegne høyder og størrelser i natur uten noe referanseobjekt. Denne gangen var objektet - Ken - forsvinnende lite der oppe på skrenten.

Han signaliserer at han må gjøre seg klar, og går frem og tilbake mot kanten.

Så gir han tommel-opp for å starte filmingen, og gjøre kameraet klart.

Lange, to sekunder

Ken tar sats og strekker seg vannrett ut fra kanten. Brølet fra fossen forsvinner i ørene mens tiden tilsynelatende står stille, og all oppmerksomhet går mot det fallende legemet. Et hopp som i realiteten tar et par sekunder - føles heller ut som et halvt minutt.

Rett før overflaten trekker han kroppen sammen som en kile, og et drastisk plask smeller mellom fjellveggene. Kort etterpå skyter han hodet opp igjen, og svømmer raskt inn mot kanten mens jubelen står fra alle kanter. Nervøsiteten som hadde bygd seg opp i flere uker har tydelig sluppet taket på Ken, som smiler mot både oss og fossen bak ham.

– Det gjorde ikke vondt?, spør Eirik.

– Jo, det gjorde vondt, sier Ken og peker på brystkassen som tydeligvis fikk en smell fra vannet. Likevel er hoppet en suksess, og begge dødserne kan puste lettet ut.

– Ah, det er godt å leve, sier Ken, mens han igjen skuer opp mot Tegningfallet - en drøm som endelig ble til virkelighet.