La meg slå fast med en gang: Fulldempet stisykkel er ikke lagd for folk som ikke har lekt på sykkel siden Apache-sykkelens gullalder. Stisykkel er for gutter og jenter med balanse og kropp bygd for fart. Ikke for kontorfolk i ubalanse og kropp tilpasset kontorlandskap. Jeg skal utdype denne konklusjonen kjapt under, med argumenter for og imot fulldempinga:
Motargument #1: Pedaler
På en moderne sykkel sitter sykkelskoene gjerne fast i pedalene med klips. Det skal visstnok gi ekstra kraft i tråkket og økt kontroll på sykkelen. «Du og biken blir til en», sa min venn Magnar. Det er farlig nok å bli «ett med biken» om du sykler på asfaltvei lagd for biler. Når du sykler i terreng tilpasset Dølahest, er det direkte livsfarlig. I tillegg gir det dype sår i selvfølelsen når du sitter så fast at du må ha hjelp for å komme opp fra krattet du har veltet inn i. På flatmark.
Motargument #2: Reaksjonsevne
Du går smertelig fort fra full fart til null fart når du sykler i skogen. Helt essensielt blir derfor evnen til å vri sykkelskoen ut av pedalen, for å kunne ta en fot i bakken – bokstavelig talt. For en treiging, som meg kan manglende reaksjonsevne avhjelpes ved å skru på to ørsmå skruer på pedalene. Jeg justerte skruene så langt ut at de falt av i ei nordnorsk myr. Kontrollen på sykkelen ble om mulig enda dårligere. Fordelen var at jeg ikke lengre var låst til sykkelen som en straff-fange til sin jernkule.
Motargument #3: Overmot
Etter å ha syklet, dyttet og snublet deg til toppen av et fjell, kan du som kjent se frem til nedoverturen. Det kan gå farlig fort! Om du ikke går over styret i møtet med en kampestein, er muligheten stor for at du rister løs nyrer, tupe og tannfyllinger. Det er moro, men farlig. At menn i sykkelbukser, hjelm og sykkelhansker føler seg udødelig godt beskyttet, gjør ikke nedfarten mindre farlig. I følge sykkelfolk fins det to typer syklister: De som har veltet og de som skal velte. Jeg vil påstå at det på terrengsykkel stor sett finnes syklister som skal velte mange ganger.
For #1: Naturopplevelser
Sykling i skog og fjell bringer deg ut i naturen og kan gi fantastiske naturopplevelse. Som amatør på sykkel har jeg, fordi sykkelen og skoene henger sammen, ofte oppsøkt selve «grunnfjellet» i norsk natur. Det finnes ikke en bekk, rotvelt eller kampestein langs mine løyper som jeg ikke har undersøkt nærmere. Gjerne med ryggen eller hjelmen først. Fordelen er at jeg når som helst er beredt til å gi det lokale o-laget førstehånds informasjon om bekke-dybde og om store steiner som bør merkes på kartet.
For #2: Fart
Fart er farlig, men også veldig gøy. Med alderen svekkes jo sansene, så selv lav fart kan gi følelse av å sveve avgårde i overlydsfart. Kompisen min har helt rett: Med en dempet sykkel kan du sveve over småstein og kratt. Du føler deg litt som da du var 12 år og det viktigste i verden var en sykkel, en nedoverbakke og kamerater du kunne kappkjøre med.
For #3: Du kan kjøpe masse utstyr
Den gangen Apachesykkelen var på topp ble en pappskive og klesklype brukt for å øke lydeffekten på sykkelen. Billig og effektiv ekstrautstyr som fungerte når pappskiven slo mot eikene. Som 40-åring kan du kjøpe masse dyrt utstyr som gjør en svindyr sykkel enda dyrere. I tillegg kan du kjøpe rådyrt verktøy som er så lett og smått at det blir ubrukelig og knapt til å holde med store pølsefingre. Sikkert lett og litt kult, men veldig upraktisk. Erfaringen er at du med terrengsykkel tilbringer like mye tid med blåfrosne fingre, smått verktøy og en ubrukelig sykkel til mekking, testing og justering som til sykkelturen.
Skulle jeg gjort noe annerledes var det i utvikling av utstyret fra butikken. Jeg ville gjort det obligatorisk å selge leggskinn med terrengsykkel. Etter mine første turer var alt nedenfor kneet blått og blodig. Det var som om noen hadde slått meg med et brekkjern. 200 ganger.
I tillegg skulle jeg gjort det forbudt å selge en sykkel med så bredt styre.
For unge dame: På vei over Tromsøbrua dro jeg og styret mitt nesten sommerkjolen av deg, der du sto klemt inntil rekkverket da jeg suste forbi. Jeg forsøkte å rope ut en beklagelse, men det hørte du neppe. ”De to skal være ett”, sa jo kompisen min, men vet var jo ikke du og jeg han mente.
Jeg har valgt å bli «ett med biken». Det er mulig ikke fulldempet sykkel er lagd for folk oppi førtiåra, men det funker for meg.
Og du lurer kanskje på kjolen? Ja, den var fin!
----------------------------------------------------------------------------------------
Innlegget er også publisert på bloggen min: www.chramer.no
