Jeg har kjøpt meg ny sykkel.
En oransje tursykkel med bukkestyre, skivebremser og bagasjebrett foran. Dekkene er sånn passe breie. På bagasjebrettet har jeg festet en stor svart vanntett pakksekk med liggeunderlag, en lett dunjakke, ullsokker, en tannbørste, en thermokopp, et kart over Belgia og sandaler. Bak setet, på setepinnen, har jeg festet en slags overdimensjonert flaskeholder. Der har jeg stappa en sovepose. En Senja Ice – jeg bruker den hele året selv om den er alt for varm. Hullene fra da jeg i søvne sparka borti en multi-fuel på Finse for noen år siden har jeg ducttapet over. I baklomma på den vindtette jakka mi har jeg et par sykkelslanger, et nøye utvalg av småverktøy og en liten håndpumpe. Jeg har en lykt festet helt foran på bagasjebrettet. Selv om det er sommer kan det bli mørkt. Og nederst på setepinnen har jeg en liten rød lykt som blinker når jeg suser inn i en kald tunnel.
I sommer handler det om å sykle. Å begi seg av gårde på to hjul, opp og ned på de åpne veiene. En romantisk øvelse som fører til en del harde erfaringer: å sove ute, sykle seg vill, møte egne begrensninger og andre mennesker, natur og byer.
Tida går saktere når du sykler. Du rekker å se deg rundt selv om du er i konstant bevegelse. Omgivelsene fyker ikke bare forbi slik de gjør gjennom et togvindu eller fra et passasjersete i en bil midt i fellesferien. På sykkelen er du en del av omgivelsene. En humle kræsjer i panna di. En slags gjestmild stank av kubæsj på et jorde borer seg inn i nesa. En sølepytt i en sving i skyggen lager fregner av asfalt på kinnet ditt. Alle tingene som du går glipp av hvis du reiser med bil eller båt eller fly. Det beste jeg vet er å reise langs bakken. På bakken. En slags Jason Bourne, bare uten forfølgere, og med minner.
Slik er det også når jeg kjører ski. På samme måte som min fascinasjon av å se asfalt, grus og jord forsvinne under meg, elsker jeg også følelsen av å tilbakelegge løssnø, kunstsnø, sløsj og preparerte løyper.
På ski ender du der du starta – ved bunnen av heisen eller ved bilen du parkerte langs veien ved foten av et ell. På sykkel kan du ende et helt annet sted. Du kan krysse broer og grenser. Sykle inn i fremmede land, ukjente områder. Den syklende er uten beskyttelse og hjem.
Hvor jeg skal hen? Jeg skal til Paris.
Denne lederen står på trykk i Fri Flyts sommerutgave (#112).
