På Internett ser Bangtai surfeskole på Bali ut som surfeverdens svar på Oxford. Instruktørene presenteres som om de har 1000 vekttall i bølgologi, og fasilitetene ligner på en nybygd grendeskole i Norge like før nedlegging – altså 100 prosent moderne. I virkeligheten er Bangtai surfeskole samlokalisert med tomgodslageret til en sliten beachkafe.
Vi ankommer surfekurset ferdig oppvarmet etter å ha travet som Moses i ørkenen i minst åtte kilometer. En drosjesjåfør med høyskolestudier i bullshit sendte oss nemlig i kameltrav i feil retning. Vi innfinner oss derfor både svette og småforbanna minst 15 minutter for sent til skolestart. I businessverden ville det vært ille. I surfeverden ser det ut til å passe perfekt. En fulltallig stab (to mann) småsover i en gigantisk saccosekk, og det ser ikke ut som om de har tenkt å gjøre annet på denne siden av nyttår.
Som engelen som åpenbarte seg for Moses stiger surfeinstruktør Bangday så sakte ut av sakkosekken. Dette er orakelet som vi desperat har lett etter på vår ørkenvandring. Nå trår han ned fra sin saccosekkhimmel og begynner å gjøre klar brettene vi skal bruke. På Quiksilver-reklamen er brettene spisse som prosjektil. På Bangtai surfeskole er nybegynnerbrettene så breie og butte at jeg mistenker at de er levert av Hjelpemiddelsentralen. Her mangler kun sidestabilisatorer, så vil amatør-inntrykket være komplett. I tillegg er de minst like tunge som steintavlene Moses bar ned fra fjellet.
Bangday spør det obligatoriske bli kjent spørsmålet «Where are you guys from?» og han nikker megetsigende når han for første gang hører om landet Norway. Jeg angrer umiddelbart på at jeg ikke bløffet og svarte ja på oppfølgingsspørsmålet om vi hadde surfet før. Mitt tydelige nei bidrar til en særdeles basic start på kurset. Bangday anser nemlig folk som ikke har surfet før til å være utstyrt med mindre bagasje i sin «mentale koffert» . Instruktøren vår starter derfor med å vise oss hva som er over- og undersiden på brettet. Til de som ikke har deltatt på denne leksjonen kan jeg avsløre at undersiden er glatt og har finner. Denne må det ikke stås på når det skal surfes…
Etter en time med tørrtrening på sand er vi mer enn klar for havet. Bangday, på sin side, er klar for 20 minutter ekstra tørrtrening. I ettertid forstår jeg at dette var nødvendig for at kompisen skulle komme seg ut av saccosekken, smøre seg inn med solfaktor og ta noen lette knebøy. Først når kompisen er klar er vi klar for storhavet.
Det er ikke til å tro, men alle nybegynnertriks sitter med en gang: Jeg mestrer «vrengt t-skjorte over hodet» og går rett over til det litt mer smertefulle «knekte tånegler» og «blodige brystvorter». På run nummer tre behersker jeg «brettet i bakhodet». I løpet av de to neste nailer jeg det vanskelige, men like fullt klassiske: «sand lengst opp i Nordkjosbotn».
Mens jeg ennå strever med å komme meg i stående posisjon på brettet, ser jeg plutselig min 9-årige sønn reise seg og surfe som om han er sønnen til Kelly Slater (11 ganger verdensmester i surfing). Heiaropene for guttevalpen høres fra ei hel strand mens jeg enda lurer på hvordan jeg skal unngå at snora tvinner seg rundt kroppen som bandasjen på en mumie. «You have got to relax», messer instruktøren min. Nå suser også min andre sønn forbi meg, og jeg er villig til å gi bort både surfebrettet og ungene.
Inne på land har surfeinstruktørens kjæreste tatt masse bilder av elevene. Hun pumper ut superlativer som en rosablogger på speed og lover at hun har tatt «amazing pictures». «It’s gonna look great on film”, sier hun. Jeg tenker det at det er utrolig hva en kan få seg til å si for penger.
Min konklusjon etter to timer med Bangday og kompisen er som følger: Det er ALT for sent å lære seg å surfe når man nærmer seg 40! På nettet har jeg lest at kronprinsesse Mette-Marit hadde fått surfekurs i bursdagsgave av kronprinsen. Hun gledet seg «veldig, veldig, veldig». Til det kan jeg bare si «lykke, lykke, lykke til».
Innlegget er også publisert på bloggen min: www.chramer.no hvor du finner flere innlegg om livet som passelig gammel gubbe.
